Publisert i Forskerforum 4/2026
Når man er utdannet antropolog og bor i Tyskland, må man ofte omorientere seg. Her havner antropologer, både innenfor og utenfor akademia, ikke sjelden i prekære arbeidsforhold med korte kontrakter, frilansarbeid og usikre inntekter. Vi som ikke lenger er på universitetet, gjør ofte arbeid som vi formelt ikke er utdannet til. Vi er utskiftbare.
Jeg har for eksempel undervist flyktninger i tysk de siste ni årene – på timebasis på mange ulike språkskoler. Blant lærerkollegaene hilste jeg på påfallende mange antropologer. Flere av oss er nå på utkikk etter alternativer. Til tross for at politikerne maser om at vi skal jobbe mer, kutter de i stillinger og raserer budsjetter – også for språkopplæring. Kurs avlyses, språkskoler legges ned.
Antropolog er ikke et yrke, men en identitet
Så satt jeg nylig foran datamaskinen og navigerte til arbeidsplassen.nav.no. På tide å dra tilbake til Norge! Men søkefeltet stirret tomt på meg. Hvilke stillinger skal feltet søke etter? Antropologer kan brukes til mye, og de jobber i alle slags bransjer, fra IT og helse til media, bistand, byråkrati og olje. Men denne allsidigheten føles ikke som en fordel når man skal mate et søkefelt med søkeord. Antropolog er ikke et yrke, men en identitet. Få arbeidsgivere søker etter oss. Seksjonen Ledige stillinger på nettsiden til Norsk antropologisk forening er like tom.
Kanskje er det bedre å oppsøke potensielle arbeidsgivere direkte? Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) for eksempel? Ja, jeg har flaks, to stillinger er utlyst!
Men hvordan søker man i 2026, i algoritmenes tidsalder? IMDI vil – som mange arbeidsgivere – ikke lenger ha et søknadsbrev. De ber oss om å «levere en god og beskrivende CV» isteden. En god CV i 2026 er ikke det samme som i 2016. Trylleordet er ATS eller Applicant Tracking System. Mange arbeidsgivere, universitetene inkludert, bruker dette. ATS analyserer søknader ved hjelp av såkalt kunstig intelligens (KI) og rangerer kandidater.
Vi skriver CV-er for maskiner
I 2026 skriver man CV-er ikke for mennesker, men for maskiner. De bør være enkle, uten grafikk og spalter. KI er nemlig ikke intelligent nok til å tolke kreative CV-er. For å havne høyest på ranglisten må vi også tilpasse språket vårt og bruke nøkkelordene fra annonsen.
Etter å ha tilbrakt en varm og solrik helg med å lage en ATS-vennlig CV som passer eksakt på to PDF-sider, lærer jeg at de ikke vil ha min PDF. Personlig informasjon, arbeidserfaring, utdanning – alt må legges manuelt inn i systemet. På samme måte som forskere i Forskningsrådets nye søknadssystem må jeg gjennom et boks-helvete. Jeg får også ni screeningspørsmål. Systemet skal sjekke om jeg oppfyller alle krav for stillingen. Meningen er å luke ut uønskede søkere.
Når jeg tenker meg om, er søknadsskriving lite effektivt. Man investerer mye, mens sjansen for å få noe igjen er forsvinnende liten. På en måte et legalt hasardspill. Vinneren – en intern kandidat – er ofte valgt ut på forhånd.
En utstilling som er kuratert av LinkedIns algoritmer
For 20 år siden bestemte frustrerte tyske antropologer seg for å slå tilbake. De sendte ikke søknader til arbeidsgivere, men avslag: «Vi takker for utlysningen. Dessverre nådde du ikke opp denne gangen. Vi ønsker lykke til videre.» Etterpå arrangerte arbeidsledige akademikere en jobbmesse der de stilte seg selv ut, mens de ventet på Godot – personalsjefen som aldri kom.
Den digitale versjonen av denne opprinnelig ironiske utstillingen eksisterer faktisk i dag: LinkedIn. For første gang på ti år logget jeg meg inn. Jeg var overrasket. Alle akademiske kontakter fra mine gamle dager som forskningsjournalist ved Universitetet i Oslo er der fortsatt. Velvillig viser de seg fram i en salgsutstilling. En utstilling som er kuratert av LinkedIns algoritmer. Jeg prøvde meg også og fikk noen vennlige kommentarer. Likevel følte jeg meg uvel etter en stund og logget ut.
En ny søknad ventet, et nytt hasardspill.