Publisert i Forskerforum 7/2023
Hva gjør du når du leser en fagbok eller en tidsskriftsartikkel? Tar du notater? Skriver du en oppsummering etterpå? Eller er det nok for deg å merke noen sitater med gul farge og skrible litt i margen? Hvordan håndterer du ideene, inntrykkene og tankene dine som du får i farten, når du er på konferanser, i diskusjoner med folk eller når du hører en podkast? Hvordan lærer du? Har du et system? Eller ser det like rotete ut i ditt hode som i mitt?
Jeg lurer ofte på hva som er den beste måten å håndtere kunnskap på. Hva er vitsen med å lese en 800 siders murstein når jeg kort tid etterpå kommer til å glemme det meste? Hvordan forhindre at gode ideer bare forsvinner? Hvordan sørge for at jeg kan bruke og videreutvikle dem i diskusjoner, artikler, foredrag – og ikke minst i spalter som denne?
De siste årene har jeg lekt med ulike apper og strategier uten å bestemme meg for en av dem. Metoden som jeg oftest har kommet tilbake til er Zettelkasten-metoden. En Zettelkasten er et gammeldags kortarkiv eller kartotek. Navnet kommer fra tyske Zettel = lapp og Kasten = boks. Metoden ble utviklet av den tyske sosiologen Niklas Luhmann for mer enn 50 år siden. Metoden hans går ikke ut på å samle flest mulig notater, men å skape forbindelser mellom dem. På den måten får man øynene opp for sammenhenger man ellers ikke hadde oppdaget. En katalysator for tverrfaglig tenkning! Ved flere anledninger forklarte han at det var kortarkivet som var kilden til den intellektuelle produktiviten hans. Kortarkivet betegnet han som en samtalepartner: «Jeg tenker ikke alene, det er inne i kortarkivet det meste skjer».
Når Luhmann leste noe, skrev han ikke ett notat per bok slik mange av oss gjør, men ett notat per ide! Først plukket han ut enkelte ideer som han fant interessante. Så oppsummerte han hver ide på et eget kort med sine egne ord. Luhmann brukte bare unntaksvis direkte sitater. Han reflekterte over innholdet: Hvorfor er dette interessant? Hvordan er dette forbundet med det jeg har vært borti før? Før han begynte å skrive, prøvde han å finne et relatert notat. Ved hjelp av et avansert nummereringssystem lenket han de to notatene sammen. Her ser vi kanskje en tidlig versjon av hyperlenken før verdensveven ble funnet opp. Ved sin død i 1998 etterlot han seg rundt 90 000 kartotekkort. Som del av et pågående forskningsprosjekt ved Universitetet i Bielefeld er de nylig blitt digitalisert.
Zettelkasten-metoden har vært kjent lenge, men det var under pandemien at den ble en «snakkis». Under nedstengingene hadde mange av oss tid til å lese, lære og stille store spørsmål. Forleder nettet oss til å samle informasjon uten å fordøye den? Konsumerer vi bare og forstår derfor mindre? Hvordan kan vi lære bedre? Mange lurte på hvordan man kan gjenskape Luhmanns kortarkiv digitalt, og mange nye apper så dagens lys. Samtidig har digital gardens dukket opp, digitale hager, en type offentlig kortarkiv der man dyrker og deler ideer på nett slik man gjorde i gamle dager før sosiale medier drepte den personlige hjemmesiden.
Jeg har ofte prøvd å bruke Zettelkasten-metoden, men har aldri klart det i en lengre periode. Jeg var for lat. Men det var egentlig dumt av meg. Ved å investere litt tid nå sparer man tid senere. Skriving er tenkning. Når man skriver, finner man ut om man har forstått det man leste, og stoffet blir lettere å huske. Luhmann sies å aldri ha lest en bok to ganger. Han kunne stole på notatene sine.