Jeg innrømmer det. Om enn litt nølende. Jeg er redd. Litt i hvert fall. Smittetallene går nedover. De første politikerne begynner å bruke ordet «Lockerungen» (lettelser). Jeg er litt redd. Redd for normaliteten.
For mange vil dette fortone seg som merkelig eller uanstendig. Har ikke pandemien ført til nok lidelser? Er vi ikke alle lei og utslitt av korona? Lengter ikke vi alle etter å få A4-livet vårt tilbake?
Tanken på å vende tilbake til hamsterhjulet skremmer meg. Å miste frirommene pandemien har gitt. Stengte skoler og universiteter tvang oss til å trappe ned. Pandemien inviterte oss til å hoppe av hamsterhjulet og utforske andre måter å leve på, der vi tar mer vare på oss selv, menneskene rundt oss og naturen.
Vi fikk i gave det som Thomas Hylland Eriksen kaller «langsom tid». Spesielt under den første smittebølgen var det mye snakk om eksplosjonen av kreativitet som nedstengingen medførte. Mange dyrket interesser og ferdigheter som det i A4-hverdagen ikke var plass til. I en undersøkelse fra november i fjor svarte 42 prosent av tyskerne at pandemien i sum hadde større positive enn negative effekter på dem.
Koronatiden ga meg som frilanser eller løsarbeider på universiteter og private språkskoler en uvant trygghet. Den tyske staten støttet oss, som ikke er ansatt, med altfor lave satser. Likevel føler jeg meg bedre enn noensinne. Vissheten om at det regelmessig kommer et fast beløp inn på konto som dekker de viktigste utgiftene, er bra for helsen. Det er sikkert derfor ideen om en betingelsesløs borgerlønn har fått mange nye tilhengere under koronatiden.
Jeg er redd for at mange gode initiativer forsvinner – også innenfor akademia. Vitenskapen er blitt mer tilgjengelig for oss som ikke har råd til å reise langt og betale dyrt for å være med på arrangementer. Det er ikke lenge siden forskervenner bare lo når jeg spurte om konferansen deres ville bli strømmet. Nå er det blitt en selvfølge, et tilbud jeg har takket ja til flere ganger. Nå har vi takket være koronaen ikke bare «åpen tilgang-tidsskrifter», men også «åpen tilgang-konferanser».
At digitale arrangementer er bra for kloden, er opplagt. Kanskje kan de også fornye akademia. Nylig snublet jeg over en video som antropolog Zdenka Sokolíčková sendte inn til en konferanse. Hun forteller om klimaendringene på Svalbard ikke foran en bokhylle, men midt i den storslagne naturen, vi ser fjellene, Longyearbyen og vinden som leker. Dette gjorde større inntrykk enn innlegg på en vanlig konferanse der innlederen er langt borte på en scene og leser fra et paper.
Kan ikke nettbaserte møter være like «reelle» som ansikt-til-ansikt-møter? Antropolog Tom Boellstorff er sikker på det. I hvert fall når man lærer fra videospill eller virtuelle 3D-samfunn som Second Life, der undervisningen hans foregår. I Second Life kan man bygge egne samfunn – og det gjorde han. Han bygde en øy med undervisnings- og grupperom, steder for å slappe av og en berg-og-dalbane! Zoom er slitsomt fordi man stirrer og blir stirret på hele tiden. Ved å bruke avatarer som beveger seg i et landskap, får man til en mer naturlig samhandling, lærte han. Spillbaserte videokonferanse-løsninger kommer til å bli mer populære, spår han. Noen første løsninger finnes allerede som Gather og Kumospace.
Jeg håper at en annen antropologs spådom ikke slår til. Etter intervjuer om livet med korona og en gjennomgang av tidligere forskning på mennesker i sykehus og fengsler konkluderer Fanny Parise at de fleste gode forsett glemmes fort når man er tilbake i normaliteten.