Publisert i Utrop 21/2006
Hvorfor har mange innvandrerkvinner fra Asia og Afrika kroniske smerter som legene ikke kan forklare medisinsk? Hvorfor har religiøse organisasjoner fått så mye makt i Norge? Hvordan kan vi skape verdens mest inkluderende samfunn?
Tause skrik. Smerte og multikulturalisme hos minoritetskvinner i Oslo heter masteroppgaven i sosialantropologi som Farida Ahmadi i disse dager har levert ved Universitetet i Oslo. Ahmadi er født i Kabul og har i mange år kjempet mot fundamentalisme og for kvinnenes rettigheter i Afghanistan. Hun har vært på høringer i hele verden, møtte både Paven, Ronald Reagan og Margaret Thatcher.
Oppgaven hennes er inspirert av hverdag i en av Oslos mindre privilegerte forsteder. Der møtte hun minoritetskvinner som hadde mye smerte som legene ikke kunne hjelpe dem med. Hun spurte seg: Hvorfor har innvandrerkvinner fra Asia og Afrika mye mer smerte enn norske kvinner? Hva kan vi gjøre med det?
I løpet av feltarbeidet hos kvinnegrupper fant hun ut at årsaken til smertene ikke var mannsdominans slik hun først hadde trodd:
– Smerten er ikke i kroppen min, alle tankene mine er smertefulle. Jeg har stor smerte fordi Norge ikke er mitt land, forteller Ezat fra Marokko til antropologen.
– Smertene fra omskjæring er mindre enn smerten som følger av å være arbeidsledig og fattig, sier Tajeba fra Somalia.
– Våre usynlige smerter er kultur. Alle snakker om kultur, vår norsklærer sier: “Dere må være stolte av deres kultur”. Våre foreldre er redde for at vi blir norske. Ingen ser på oss at vi er vanlige ungdommer med våre behov, sa Kamilla fa Marokko.
Utestenging som helseproblem
Kvinnene, konkluderer hun, lider under å være “ekskludert fra den norsketniske beskrivelsen av nasjonen”. De lider fordi de ikke har de samme muligheter som de fleste nordmenn. De lider fordi media framstiller dem som annerledes. Fordi mange kaller barn av innvandrere som er født i Norge som “annengenerasjonsinnvandrer”. Kvinnene blir hele tida spurt “Hvor kommer du fra?” “Dette”, skriver antropologen, “er et helseproblem som skaper smerte for mine informanter.
For en informant var spørsmålet “Hvor er du fra” som hun stadig møtte på skolen så plagsomt at hun byttet skole. Nå er hun på en fransk privatskole der slike spørsmål ikke blir stilt. Nå kan hun konsentrere seg på skolearbeidet. Av lignende årsaker, skriver Ahmadi, sender mange pakistanske foreldre sine barn på engelskspråklige skoler i Pakistan.
Kritiserer kvinnegrupper
Mye kritikk retter antropologen mot et senter for innvandrerkvinner der hun var på feltarbeid. Senteret nyter stor respekt og er drevet på et kristent verdigrunnlag. Men istedenfor å hjelpe kvinnene ut av isolasjonen bidrar det til å opprettholde kvinnenes smerte, mener Ahmadi. For senterets aktiviteter baserer seg på “innvandrernes kultur og religion” selv om kvinnene var mer opptatt av praktiske ting som jobbsøk enn om å lese koranen. Budskapet i Korangruppen er lite hjelpsom: “Kvinnene må være bluferdige og blyge.” Under et besøk fra en Stortingsrepresentant ble de somaliske brukerne av senteret bedt om å kle seg i sine tradisjonelle kostymer og lage mat fra hjemlandet. “Jeg kunne ikke la være å minnes turismens og kolonialismens underholdning, hvor de eksotiske andere ble utstilt”, kommenterer antropologen.
Slik eksotisering av andre og særbehandling på grunn av kultur er karakteristisk for Norges politikk overfor minoriteter. Den er basert på multikulturalismen, en strategi for å bevare kulturell forskjellighet. Mange minoriteter har brukt den i sin kamp om rettigheter. Men multikulturalismen skaper også et sterkt skille mellom “oss” og “dem”. Den marginaliserer innvandrere, påfører dem smerte. Den gjør en blind for å se at fattige nordmenn er like ekskludert fra det norske samfunnet som fattige innvandrerkvinner. Årsaken er økonomisk ikke kulturell. Multikulturalismen er også ansvarlig for at religiøse organisasjoner har fått stor makt og at trossamfunn ledet av personer som åpent sier at det er legitimt å slå kvinner, har fått økonomisk støtte fra norske myndigheter, hevder hun.
Majoritetssamfunnets ansvar for “innvandrerproblemer”
Oppgaven er ikke hyggelig lesning. Vi leser om “globalisering av smerte”, selvmord blant minoritetskvinner og sterk sosial kontroll. Vi får vite om kvinnenes frykt for å ikke virke religiøst nok, om kvinner som passer på at de alltid går med pakistanske klær, og om enslige kvinner som skriver et ekstra navn på dørskiltet slik at det ikke synes at de bor alene og blir oppfattet som “unormale”.
Men som også andre forskere påpeker, er det feil å forklare slike forhold utelukkende med islam eller “patriarkalske kulturer”. Det er majoritetssamfunnet som legger premissene for minoritetenes situasjon. Arezo sier til antropologen: “Folk var ikke så strenge i Pakistan. Jeg vet ikke hva som har skjedd med pakistanere på Grønland”. Men som samfunnsvitere vet: Når grupper opplever at deres identitet og moralske orden blir truet (for eksempel på grunn av diskriminering), forsterkes grensene. Den sterke kontrollen, skriver Ahmadi, må forstås i denne sammenhengen.
Hun avslutter oppgaven med noen forslag for å skape “verdens mest inkluderende samfunn” – et mål som statsminister Jens Stoltenberg formulerte i en kronikk tidligere iår.
Slik skaper vi “verdens mest inkluderende samfunn”
– Legene betrakte kvinnenes hele livssituasjon – gjerne med hjelp av medisinske antropologer som har kunnskap om migrasjonsrelaterte sykdommer. Mange kvinner klaget over at norske leger kun så på datamaskinen og ikke ville høre på deres historie. Det betyr også legene må ta seg mer tid for pasienten. Ahmadi sterkt kritisk til “effektifiseringen av helsesektoren”.
– Visse minoriteter må frigjøre seg fra tankegangen at det er skamfullt å sende foreldrene sine på sykehjem. Omsorgen for syke familiemedlemmer er en stor belastning for mange kvinner.
– Autonomien av trossamfunn og religiøse organisasjoner må begrenses.
– Økt livskvalitet: Det offentlige skal gi et fysisk aktivitetstilbud til alle innbyggere med lav inntekt. Og hva med avtaler med kulturinstitusjoner slik at folk med lav inntekt har mulighet til å nyte kulturlivet?
– Motvirk isolasjon ved å opprette flere nøytrale møteplasser (religiøst uavhengige).
Men det viktigste er å forkaste multikulturalismen. En bør sørge for at kvinner får utviklet ferdigheter slik at de kan delta som aktive politiske borgere. På sentrene traff Ahmadi mange “tause kvinner” som finner seg i sin skjebne og vet lite om rettighetene sine. Derfor må kvinnene bevisstgjøres.
Farida Ahmadi går – inspirert av Thomas Hylland Eriksen – inn for en “universalistisk pluralisme”: Det innebærer at vi slutter å tenke om “de andre” som absolutt annerledes. Vi anerkjenner at det fins mange veier til det gode liv, men ser kontinuiteten mellom deres behov og våre egne. Nødvendig er også et ikke-etnisk nasjonsbegrep. Først når disse premissene er på plass, er det opp til individet til å være aktiv. Føst da er vi fri, konkluderer hun.
OPPDATERING
Tonje Brustuen kommenterer: Hun mener at slike dumme spørsmål “Hvor kommer du fra” krever smarte svar. Vi kan ikke regne med at andre kjemper kampen for oss, og da er det kanskje slik at ny-norske har et ekstra ansvar for å gjøre det et hakk vanskeligere å operere innenfor “oss og dem”-båsene, skriver hun:
I så fall tror jeg det kan være lurt å svare skikkelig når folk spør. Hva tjener det til å arrogant rekke fram en lapp eller å skifte skole? Når en pensjonist vil vite om du liker Norge, bunner ikke undringen nødvendigvis i fremmedfrykt. Kanskje kommer den heller fra mangel på kunnskap og en nysgjerrighet som vi, selv om vi syns den er plagsomt naiv, jammen skal være glad for at folk fortsatt tør å vise. Vi ønsker oss vel ikke det motsatte: Antagelsen om at alle er like – og valget mellom værsågod å spise svineribbe eller gå hjem sulten?
Monica Five Aarset påpeker at informantene sine (hun forsket på framveksten av en ung, kvinnelig, norsk, muslimsk identitet) også fortalte om “den smertefulle opplevelsen det er å bli definert som annerledes. Men de var – åpenbart i motsetning til Farida Ahmadis oppgave opptatt av at erfaringene med egen annerledeshet gjorde dem sterkere (“Styrke gjennom motstand”):
Det blir spennende å lese om kvinnene Ahmadi skriver om opplever det forskjellig fra de unge muslimene jeg skrev om, noe som det virker som de gjør ut fra det jeg har lest om Ahmadis oppgave så langt. Hva kan i så fall denne forskjellen relateres til? Sosial bakgrunn, klasse, generasjon, alder, individelle erfaringer, min beskrivelse og mitt blikk?
—-
LES MER:
- Smertefull avmakt
– Mange innvandrerkvinner har kroniske smerter som følge av sosioøkonomiske og kulturelle stengsler. Multikulturalisme brukt som offentlig ideologi og styringsverktøy kan ha bidratt til slike smerter, gjennom å forsterke kulturelle barrierer. Dette hevder Farida Ahmadi, som deltok på seminaret til Feminisme og multikulturalisme (FEMM) ved Universitetet i Oslo (Eirik Dahl Viggen / NAKMI, 22.11.2004)- Justisminister Hanne Harlem møtte motbør
Justisminister Hanne Harlem holdt en appell mot gjengvold under markeringen til World Islamic Mission. – Harlem burde ikke vært her, sier Farida Ahmadi, leder for organisasjonen Kvinner og menneskerettigheter og sosialantropolog (Aftenposten, 12.1.01)- Langt borte, så nære
Farida Ahmadi er fra Afghanistan. Val Rubottom er fra USA. Begge ser terrortragedien fra den andre siden av verden. – Jeg klarer ikke å tenke. Jeg klarer ikke å lage mat. Jeg er både sint og redd, sier Farida Ahmadi (Universitas, 19.9.01)- Mulitikulturalisme og minoritetskvinner
Farida Ahmadihar møtt Paven, Ronald Reagan og Margaret Thatcher, og vært alene kvinne blant mektige menn i høringene. Hun fikk politisk asyl i Norge på 90-tallet, og nå skriver hun på sin hovedoppgave i sosialantropologi “Multikulturalisme og smerte”, om minoritetskvinners levevilkår i Oslo (Gjengangeren, 26.8.04)- Mer psykiske vansker blant innvandrere fra lav- og middelinntektsland
Over dobbelt så mange innvandrere som er født i lav- og middelinntektsland og bor i Oslo, har psykiske plager – sammenlignet med norskfødte og innvandrere født i høyinntektsland (Dagens Medisin, 12.12.06)- Tar et oppgjør med debatten om multikulturalismen
Kritikerne mener at ved å snakke om “somalisk kultur” eller “norsk kultur” skjærer man mennesker over en kam og bygger murer mellom folk. Ofte er det nemlig større forskjeller “innenfor en kultur” enn “mellom kulturer”, påpekes det. Alexa Døving er enig i mye av denne kritikken, men synes det viktig å nyansere. (Kulturell kompleksitet i det nye Norge, 10.1.06)- Alana Lentin: Multiculturalism or anti-racism?
The multiculturalist model that elevates difference to a social principle is under attack. People committed to creating a world of justice and equal rights should not waste time defending it, says Alana Lentin (OpenDemocracy, 9.2.04)- For en multikulturalisme uten kultur
Professor Anne Phillips ved London School of Economics and Political Science ønsker ingen aldersgrenser for familiegjenforening ved ekteskap. Hun mener slike forslag bygger på en forståelse av at kultur fullstendig styrer folks handlinger. En kultur er, sier hun, ikke en “ting” som kan forklare hvorfor mennesker handler som de gjør (antropologi.info, 14.5.06)- – Handler ikke om kulturforskjeller
– Spør norske kvinner om de er undertrykket, og du får vanvittig mange forskjellige svar. Hvorfor skulle ikke det samme gjelde for kurdiske kvinner, spør sosialantropolog Christine Jacobsen (Bergens Tidende, 27.4.05)- Hvilken kultur skal bevares? Minoritets- og etnopolitikk i Sameland
En stor del av problemene mellom majoritet og minoritet skyldes en realitetsfjern tankegang: Tankegangen om at menneskeheten er delt opp i forskjellige kulturer med eget språk, egen historie og tradisjon (egen tekst / oppsummering av hovedoppgaven, 11.1.03)- Hva er kultur? Hvordan takle fremmed kultur?
Vi trenger ikke forstå fremmed kultur, men vi må tenke nytt om hva som er norsk kultur og hvem vi har felles kultur med. Vi må vise folk respekt og kan ellers være helt likegyldige. Folk er forskjelige: Hvorfor bry seg? (egen tekst, 15.3.03)- Thomas Hylland Eriksen: “Tiden er inne for en kosmopolitisk kulturradikalisme”
Thomas Hylland Eriksen og Halvor Finess Tretvoll kommer til uka med en ny bok som heter Kosmopolitikk. Forfatterne går inn for en kosmopolitisk kulturradikalisme – for en kurs som både forsvarer minoriteters rettigheter og de kulturradikale verdiene (antropologi.info, 20.9.06)- Hjelper kosmopolitisme?
Hvordan kan vi forhindre diskriminering, religion- og kulturkamper, forebygge ambassade-brenning? Mye er blitt tenkt, sagt og skrevet. I det siste har en gammel ide fått mye oppmerksomhet innen akademia: Kosmopolitismen. I stedet for å oppdra folk til “norske verdier” burde vi heller utdannes til å bli verdensborgere. Et globalt fellesskapet må dyrkes (egen tekst, 4.3.06)- – Det er gruppetenkning og ideologi som dreper
Filosof Arne Johan Vetlesen har omskrevet folkemordets historie: Det er gruppetenkning og ideologi som dreper, ikke avstanden mellom offer og voldsutøver (antropologi.info, 6.6.06)
6 Comments
“Farida Ahmadi går – inspirert av Thomas Hylland Eriksen – inn for en “universalistisk pluralisme”: Det innebærer at vi slutter å tenke om “de andre” som absolutt annerledes.”
Kan vi ikke like gjerne “gå inn” for å være venner? Verdensfred liksom?
Get real… En god del ting kan man ikke bare “gå inn” for å endre – man må godta at man tenker som man gjør og begynne derfra.
Godt sagt – selv om det jo egentlig går ut på ett.
Problemet er at alle de her hjelpeorganisasjonene og myndighetene jobber ut i fra et foreldet kulturbegrep som går ut på bevaring og konservering, i stedet for forandring av frykt for å bli oppfattet som rasister. Det har gitt de religiøse mørkemennene mer makt her enn de noen gang har hatt på hjemmebane.
Ja, det kan være en god forklaring
Norske spør også hverandre hvor de kommer fra. I Kina spør alle hvor mye du tjener, det er frekt her. Slik er det bare, ikke nødvendigvis rasistisk. I Nepal traff jeg en hvit dame som til tross for at hun hadde bodd i den samme landsbyen i flere år, fortsatt ble beglodd av alle uansett hvor gikk. Det er en påkjenning å flytte til et annet land hvor folk ser annerledes ut. En dame jeg traff med rødt hår opplevde at alle på stadion så på henne i stedenfor fotballkampen. Kanskje disse afrikanerne ikke hadde sett noen rødhåra før?
Istedenfor å flykte, snakk med folk og bli kjent, så hjelper du neste som ser ut som deg, som kanskje må forklare mindre. Kanskje når dere blir kjent at det viser seg å være helt i orden.
Jeg kjenner også godt til norske som jeg selv har problemer med (jeg er norsk, hvit potet – hva så? Jeg er født sånn og kan ikke hjelpe for det) som krangler med alle, og innvandrere kaller dem “rasist”. Når jeg forteller jeg også har problemer med dem… åja. Man må snakke sammen for å finne ut hva som foregår, ikke bare ta for gitt at folk er rasister f eks.
Ja det stemmer, norske spør hele tida hvor andre norske er fra. Folk som stiller sånne spørsmål bør man ikke automatisk betegne som rasister. Poenget er at det oppleves annerledes å få slike spørsmål når du har bakgrunn i land som ikke står høyt i kurs i Norge, det er jo slike folk hun har skrevet oppgave om. “Hvor er du egentlig fra” oppleves da ofte som et rasistisk spørsmål. På grunn av debattklimaet rundt temaer som innvandring signaliserer slike spørsmål ikke nysgjerrighet, men ekskluderende oss-og-dem-tenkning (“Med ditt utseende kan du vel ikke være norsk?”).