Hvorfor så mye dårlig forskning?

Publisert i Utrop 3/2007 (9.2.07)

Hvorfor er politikere og journalister så redde for innvandrere? Hvorfor bygges det murer for å stenge verden ute? Hvorfor så mye snakk om integrering, hijab, tvangs- og hente-ekteskap? Hvorfor så mye selvgodhet og nasjonalisme? Et mulig svar: Det fins for mye dårlig forskning.

Hvorfor tenker vi slik vi gjør? Det er fascinerende å grave i vitenskaps- og idehistorien. Mye av det som mange anser som selvsagt – at en trenger et pass for å krysse grenser eller at pakistanere aldri kan bli nordmenn – er forholdsvis nye ideer. En titt i idehistorien er oppløftende: Det går an å endre holdninger. Vår måte å tenke på er ikke mer enn en parantes i historien, et produkt av tilfeldigheter, manipulasjon og indoktrinering. Jo mer en graver, jo mer blir en minnet på hvor viktig idealet om akademisk frihet er, hvor viktig maktkritikk er, det å utfordre det etablerte. Forskernes rolle som vaktbikkje og folkeopplyser er blitt viktigere ettersom journalistene ikke lenger gjør denne jobben.

Det er blitt skrevet mye om de primitive verdiene som formidles av mainstream-media og om deres ansvar for fremmedfrykt, fremmedhat og rasisme. Minst like viktig er forskningens rolle. Maktmennesker har fra begynnelsen av forsøkt å misbruke forskningen til å legitimere kolonialisme, nasjonalisme og rasisme.

Også idag er det nasjonalstaten og statsbyråkratiet som setter føringer for forskningen. En stor del av forskningen er finansert av nasjonale organer. Mange forskningsprogrammer blir opprettet for å løse nasjonale problemer. Ikke minst derfor er en stor del av forskningen om innvandrere preget av noe som antropologene Andreas Wimmer og Nina Glick Schiller kaller for “metodologisk nasjonalisme”: Dette betyr at en forsker på minoriteter ut fra et nasjonalstatlig perspektiv: Forskerne interesserer seg ikke for innvandrere per se, men for innvandringens konsekvenser for nasjonalstaten. En går ut i fra at innvandrere utfordrer den antatte enheten mellom folk og nasjon. De fleste norske studier om innvandring handler derfor om integrering.

Defineres som avvikende

Et slikt perspektiv er ikke uproblematisk. Når nasjonalstaten tas for gitt som rammeverk framstår innvandrernes praksiser gjerne som ”problemer” eller ”avvik” i forhold til ”det norske”. Dette påpeker antropolog Christine M. Jacobsen i sin ferske doktoravhandling om unge norske muslimer. Et eksempel er debatten om arrangerte ekteskap, skriver hun: Avhengig av perspektivet, kan arrangert ekteskap framstå som en avvikende innvandrertradisjon eller som den på verdensbasis mest vanlige måten å organisere et ekteskap på.

Påfallende: De fleste studier dreier seg om enkelte innvandrergrupper som somaliere, tyrkere eller tamilere. For nasjonalister består nemlig verden av ulike “kulturer”. De setter likhetstrekk mellom nasjon, etnisk gruppe, kultur og identitet. På den måten framhever en grensene mellom “oss” og “dem”. Fellestrekk blir usynliggjort. Konsekvensen ser vi i innvandringsdebatten: Folk blir livredd for fremmede fordi de tror at innvandrerne kommer fra en annen kultur og er derfor annerledes og vanskelig å omgåes. En blir blind for å se at en norsk fisker fra Jæren kan ha mer til felles med en fisker fra Indonesia enn med en norsk aksjemegler på Aker Brygge. Er det egentlig så sikkert at innvandring fører til økte kulturelle forskjeller, lurer Wimmer og Glick Schiller på. Men dette er et spørsmål som ikke blir undersøkt.

Karakteristisk for en nasjonalistisk tilnærming er at migrasjonsstudier kun handler om innvandrerbefolkningen. Intern migrasjon i Norge blir ikke sett på som en studie verdt selv om en vet at det kan ta tiår før innvandrete sunnmøringer på Jæren ikke lenger blir ansett som fremmede. Et etnisk homogent samfunn er ifølge nasjonalitisk ideologi per definisjon stabilt. Kryssing av grenser derimot gjelder som et problematisk unntak fra regelen om at folk skal “bo der de hører til”, skriver Wimmer og Glick-Schiller.

I det siste er “transnasjonale studier” kommet på moten, der en studerer menneskenes globale forbindelser. En burde kunne tro at den metodologiske nasjonalismen er overvunnet. Nei, mener Wimmer og Glick Schiller. Mange av disse studier presenterer globalisering som noe helt nytt, som et resultat av internett og billige flyreiser og ikke som noe som har pågått minst siden Christopher Columbus tilfeldigvis havnet i Amerika. De setter dagens transnasjonalisme feilaktig opp mot gamle dagers antatt homogene nasjonale samfunn.

Dessuten, kritiserer de to antropologene, anses fortsatt transnasjonale migranter som fremmede som står i kontrast til det stabile nasjonalt orienterte majoritetssamfunnet. Boka “Andre bilder av de andre. Transnasjonale liv i Norge”, utgitt av Øivind Fuglerud er et eksempel på et slikt perspektiv. “Boka gir inntrykk av at det er bare innvandrere fra fjerne land som lever et transnasjonalt liv. Hvorfor er ikke nordmenn og europeere tatt med som på grunn av jobb, familie og interesser lever transnasjonalt? Et slikt perspektiv hadde bidratt til å rive ned unødvendige skiller mellom nordmenn og innvandrere”, skrev jeg i anmeldelsen (Utrop 16.8.04).

Forskning produserer myter

Antropologien må ta en del av skylden for at vi tenker slik: I lang tid har faget nemlig studert etniske grupper eller “kulturer” som om de var entydige avgrensbare enheter. Når antropologer har studert minoriteter, så beskrev de dem ofte som kulturelt annerledes. De har altfor sent fokusert på at kulturforskjeller er et resultat av relasjonen mellom majoritet og minoritet, et resultat av nasjonsbygging. Hvert nasjonsbyggingprosjekt overdriver avstanden til “de andre” for å skape indre samhold.

Historiefaget har kanskje bidratt til enda flere myter. Fordi de fleste historiebøker stort sett er etnosentriske fortellinger om en nasjons storhet, vet kun de færreste nordmenn at det var innvandrerne som har bygd og industralisert landet (gruvedrift, meieri, papir- og kruttmøller, tekstilindustri etc ble bygd opp av innvandrere) og at det for fire hundre år siden bodde flere utlendinger enn nordmenn i Kongsberg og Bergen. Det var ikke før i 2003 at innvandrernes historie ble et tema i en norsk historiebok. Men likevel, fire år etter lanseringen av trebinds-verket Norsk innvandringshistorie hører en fortsatt uttalelser av politikere og forskere om at innvandring er et nytt fenomen som Norge ikke har hatt erfaring med før etter 70-tallet. Dette viser tydelig mytenes makt – basert på dårlig forskning.

LESESTOFF

• Andreas Wimmer og Nina Glick Schiller Methodological nationalism and beyond: nation-state building, migration and the asocial sciences
  We demonstrate that nation-state building processes have fundamentally shaped the ways immigration has been perceived and received. These perceptions have in turn influenced, though not completely determined, social science theory and methodology and, more specifically, its discourse on immigration and integration (paper, pdf)
• Kampen for Europa
  Demokratiet oppsto tidligere i Asia enn i Athen. Selv i nye globalhistoriske lærebøker er Europa-fokuset så stort at viktig fortid forsvinner (Dag Herbjørnsrud i Ny Tid, 10.8.07)
• – Historiefaget er etnosentrisk
  Historiefaget i skolen er preget av en markert nasjonal og eurosentrisk tendens. Det bidrar ikke nok til å utvikle den interkulturelle kompetansen vi trenger i et flerkulturelt samfunn, mener Halvdan Eikeland som har studert nyere norske og tyske læreplaner i historie (antropologi.info, 29.11.06)
• Å gjenoppfinne samfunnsvitenskapen fra et afrikansk perspektiv
  Humanoria og samfunnsvitenskapen er preget av en etnosentrisk tradisjon. Forskningsinstituttet WISER i Johannesburg har som målsetning “å gjenoppfinne humaniora og samfunnsvitenskap fra et afrikansk perspektiv” (antropologi.info, 28.7.06)
• – Fokus på innvandrere som gruppe tilslører ekskluderingsmekanismer
  I en kronikk går antropolog Hilde Lidén inn for å løse opp kategorien “minoritetsungdom” i mer spesifikke enheter. For: Er det ikke slik at det fins fellestrekk på tvers av majoritets- og minoritetskategoriene? (antropologi.info, 31.7.06)
• Studer majoriteten for å forstå minoriteten!
  Studerer en bare minoritetene, bekreftes stereotype forestillinger om “oss” og “dem”. Vi må forstå oss selv for å forstå de andre. Det sa pedagog Joron Pihl på det seminaret “Ethnic minorities in Europe: A comparative study of multiethnic relations in Europe” (CULCOM – Kulturell kompleksitet i det nye Norge, 11.11.05)
• Innvandrerkriminalitet, integrering og gammeldags innvandrerforskning
  I en ny NOVA-rapport om innvandrerkriminalitet slår sosiologen Tormod Øia slår fast at “innvandrerungdom” er mer kriminell en “norsk ungdom”. Det er mye som kan stilles spørsmål ved i denne studien fra et antropologisk perspektiv (antropologi.info, 5.12.05)
• Se det globale i det lokale!
  Hvorfor hevder sosiologene at globalisering fører til mer likhet, mens folk flest opplever at ulikhetene øker? Hvorfor sier sosiologer at vi lever i et post-industrielt samfunn mens industrien lever i beste velgående – i lavkostland? I sin hovedoppgave avslører Ida Hjelde sosiologiens eurosentriske perspektiv på verden (CULCOM, 07.11.2006)
• Hvem er migrasjonen farlig for?
  Kriminolog Katja Franko Aas vil den metodologiske nasjonalismen til livs: Skal bare nasjonalstaten bestemme hvem som er kriminell? Hva med rettighetene til menneskene som offisielt betegnes som “refugees in orbit” – flyktningene i ingenmannsland som det fins flere og flere av? (CULCOM, 14.12.06)
• Også nordmenn er flerkulturelle
  Ingen skal fortelle meg at en 70 år gammel fisker fra Berlevåg og en 25 år ung aksjemegler fra Aker Brygge fører det samme livet og har samme verdisyn og interesser og dermed felles kultur. Mennesker er forskjellige og det er ikke nasjonaliteten som avgjør om en har felles kultur eller ikke (egen tekst, 20.12.02)
• Cicilie Fagerlid: Antropologi uten radikal annerledeshet
  Oppmerksomhet rundt overlapping og kontinuitet mellom verdensbilder må være del av det antropologiske prosjektet. Republisering av Cicilie Fagerlids tekst i Norsk antropologisk tidsskrift (antropologi.info, 19.9.05)
• Hjelper kosmopolitisme?
  Hvordan kan vi forhindre diskriminering, religion- og kulturkamper, forebygge ambassade-brenning? Mye er blitt tenkt, sagt og skrevet. I det siste har en gammel ide fått mye oppmerksomhet innen akademia: Kosmopolitismen. I stedet for å oppdra folk til “norske verdier” burde vi heller utdannes til å bli verdensborgere (egen tekst, 4.3.06)
• Når multikulturalismen gjør syk
  Hvorfor har mange innvandrerkvinner fra Asia og Afrika kroniske smerter som legene ikke kan forklare medisinsk? Kvinnene lider under å være “ekskludert fra den norsketniske beskrivelsen av nasjonen”. De lider fordi media framstiller dem som annerledes, mener antropolog Farida Ahmadi (egen tekst, 18.12.06)