Publisert i Utrop 16/2007, spesialutgave om minoritetsbarn
Barn av innvandrerforeldre ser ut til å få en mindreverdig utdannelse i den norske skolen. Dette kommer fram i en masteroppgave i pedagogikk av Nina Lewin.
Mange barn med foreldre fra utlandet kan nemlig bli stemplet som minoritetsspråklig selv om de er vokst opp her og snakker norsk flytende. Dermed får de et særegent undervisningsopplegg. “Minoritetsspråklige elever” får blant annet fritak fra sidemålsundervisningen og får opplæring i norsk som andrespråk. At denne norskopplæringen er mindreverdig viste en rapport som Rambøll Management skrev på oppdrag av Utdanningsdepartementet i fjor høst.
Denne mindreverdige norskopplæringen har sannsynligvis også konsekvenser for barnas prestasjoner i andre fag og for livet etter skolen, påpeker hun. En kan tenke seg at uttrykket “minoritetsspråklig” i vitnemålet ikke akkurat virker fordelaktig når en søker en jobb: “Vedkommende er altså ikke god i norsk”, vil arbeidsgiveren nok tenke.
Forskjellsbehandling
Skolen forskjellsbehandler barn, påpeker hun: I motsetning til barn av foreldre som ble født i Norge, får barn av utenlandske foreldre ofte et undervisningsopplegg ikke ut fra deres individuelle ferdigheter, men ut fra deres gruppetilhørighet som minoritet. Dette strider ifølge Lewin mot Stortingsmeldingens overordnete prinsipp om å tilby individuelt tilpasset opplæring til alle.
Oppgaven er basert på en analyse av Stortingsmeldingen “Kultur for læring”. Meldingen er grunnlaget for Kunnskapsløftet, en reform som skal skape “en skole for kunnskap, mangfold og likeverd”. I “Kultur for læring” opptrer begrepet “minoritetsspråklig” i de fleste tilfeller sammen med ordet “minoritetsbakgrunn” eller refererer til foreldrenes bakgrunn. Det fins ingen formelle språktester eller kriterier. Det er grunn nok å ha foreldre som er født i utlandet for å ikke få den samme opplæringen som etnisk norske barn. Kategorien “minoritetsspråklige elever” har altså ikke nødvendigvis noe med elevenes språkkunnskaper å gjøre.
Forskjellsbehandlingen bunner sannsynligvis i en “ureflektert polarisering” mellom “oss” og “dem” som pedagogen oppdaget flere steder i Stortingsmeldingen. Hun peker blant annet på at Stortingsmeldingen viderefører verdigrunnlaget for den norske skolen som formuleres i læreplanen L97. Den er ofte blitt kritisert for å være etnosentrisk og nasjonalistisk.
Tittelbildet ser nasjonalromantisk ut og viser en familie i en blomstrende hage. Pronomene “vi” og “oss” brukes hyppig i teksten. Men “Vi’et” ser ut til å gjelde kun de som alltid har vært her (”etnisk norske”). Minoritetene er “de andre” og ikke en del av “oss”. I innledningen står det blant annet:
“Den kristne tro og tradisjon utgjør en dyp strøm i vår historie – en arv som forener oss på tvers av våre trosretninger.” “Den kristne tro binder oss sammen med andre folkeslag i ukens rytme og årets høytider, men lever også i våre nasjonale særdrag: i begreper og bekjennelser, i byggeskikk og musikk, i omgangsformer og identitet.” “Utviklingen av den enkeltes identitet skjer ved at en blir fortrolig med nedarvede væremåter, normer og uttrykksformer.”
Denne fokuseringen på fortiden og den “kristne kulturarven” får pedagogen til å lure: Hvordan skal det være mulig å verdsette alle elevers forskjellighet gjennom et prinsipp om likeverd, når det som er ”felles” og som skal ramme individene inn, er tuftet på et ”fellesskap” som ser ut til å ekskludere dem som ikke er ”etnisk norske”?
Skaper hierarkier mellom elever
Skolen skaper også hierarkier mellom elevene. Vi leser blant annet at noen minoritetsgrupper er viktigere enn andre. Nina Lewin siterer igjen fra “Kultur for læring”. Der står det:
“Om minoritetseleven kjenner igjen den skolen han/hun går på, som sin skole, er avhengig av hvilke signaler skolen og samfunnet gir om minoritetselevenes tilhørighet. Det er et spesielt ansvar å markere samenes og de nasjonale minoritetenes tilhørighet i Norge.”
Pedagogen spør: Hvorfor fremheves det at det er et spesielt ansvar å markere enkelte minoritetsgruppers tilhørighet til Norge i et skolepolitisk dokument hvor et prinsipp om individuell likeverd står så sterkt?
Dessuten: Ved å si at skolen har et spesielt ansvar for å markere minoriteters tilhørighet til Norge, ligger det en jo en antakelse om at disse ikke har det. Det kan tolkes slik at en minoritetselev på grunn av sin etniske eller kulturelle bakgrunn har det vanskeligere enn en etnisk norsk elev å føle tilhørighet til Norge. Nina Lewin mener at “det er all grunn til å stille spørsmål ved om det er dette signalet som skolen som samfunnsinstitusjon virkelig vil sende ut.”
Nasjonalistisk tankegods
Lewins oppgave føyer seg i rekken av arbeider som problematiserer skolens rolle i samfunnet. Skolen ser ut til å henge fast i tvilsomt nasjonalistisk tankegods som ikke er forenlig med verdiene av et tolerant og åpent samfunn.
I boka “Etnisk mangfold i skolen” for eksempel viser Joron Pihl hvordan skolen behandler minoritetsbarn som mindre intelligente selv om de ikke egentlig har lærevansker. Tidligere i vår dokumenterte pedagog Sabine Gruber i sin doktoravhandling “Skolan gör skillnad: Etnicitet och institutionell praktik” hvordan elever blir forskjellsbehandlet på grunn av etnisk bakgrunn. Lærerne er altfor mye opptatt av elevenes etnisitet og ikke av deres individuelle ferdigheter. Flere forskere har dessuten pekt på at innholdet i historie og andre fag er etnosentrisk. “Vi dannes til høyrepopulister allerede i småskolen”, mener pedagog Peter Kemp og går inn for at vi heller bør utdannes til å bli verdensborgere.
Når vi nå vet alt dette og husker studiene som viser at minoritetselever er minst like motiverte som majoritetselever og heller ikke har så mye dårligere karakterer, kan vi dermed si at minoritetsbarn er flinke til tross for skolen?
—-
Last ned Nina Lewins oppgave