publisert i Utrop.no 28.6.2006
Hvem som helst kan kalle seg tolk. Også disse 90% som stryker ved den obligatoriske testen for å bli statsautorisert tolk. I over 20 år er den dårlige kvaliteten av tolketjenestene i Norge blitt kritisert. Nylig skrev Utrop om at barn blir brukt som tolker. En datter ble bedt om å fortelle moren at hun hadde en måned igjen å leve. Sosialantropolog Hilde Fiva har vært på feltarbeid blant tolker i rettssaler og forteller i den ferske masteroppgaven sin mange hårreisende episoder.
Blir ikke rettssikkerheten for innvandrere ivaretatt? Er det slik at det ikke er viktig hva innvandrere har å si? Det er spesielt to aspekter hun peker på: 1) Manglende kvalitetssikring av tolketjenestene fører til at ukvalifiserte tolker blir engasjert. 2) Mange innvandrere med dårlige norskkunnskaper får ikke tolk i viktige situasjoner og må klare seg på egenhånd.
Fiva observerte ikke bare at oversettelsene kan være feil. Ofte oversetter tolken kun en liten del av det som blir sagt og utelater viktig informasjon. “Hvem kom ut først?” var for eksempel det eneste som tolkeren oversatte etter at statsadvokaten spurte tiltalte: “Kom han ut av baren først, eller gikk du foran? Nå må du huske at det er straffbart å forklare seg bevisst uriktig for retten. Hvem var det som kom ut først?”
En annen tolk har fått instruksen fra dommeren at hun ikke bør oversette alt, “kun det viktigste”. Prosedyrene, sa dommeren, “behøver hun ikke å tolke”. Antropologen opplevde også at en dommer sendte tolken hjem selv om det var åpenbart at den tiltalte ikke skjønte mye av det han ble spurt om da dommeren testet språkkunnskapene hans.
Det var langt fra det eneste tilfelle da innvandrere med dårlige språkkunskapene måtte klare seg på egen hånd i viktige situasjoner. Men det gjelder ikke alle innvandrere. Det ser ut til at innvandrere fra mindre rike land blir diskriminert. Hun har ofte opplevd at innvandrere fra England eller Frankrike får en tolk selv om vedkommende snakker norsk flytende. “Bare i tilfelle noe er uklart” lyder dommerens begrunnelsen. Er dette en bevisst diskriminering?
– Mitt inntrykk er at det er mye mer sannsynlig at innvandrere fra rikere land får en tildelt en tolk – uavhengig om de behersker norsk eller ikke. Dette ville være et interessant spørsmål å studere videre, skriver antropologen.
Retten til en tolketjeneste er egentlig en politisk motivert rettighet og er ikke avhengig av språkkunnskaper, påpeker hun. Samer har rett til å henvende seg på samisk til offentlige institusjoner – uavhengig av ferdighetene i norsk. Fokus på tolkekvaliteten er mye sterkere i tolking for døve enn for eksempel for somaliere. Grunnen til denne forskjellsbehandlingen, mener hun, er språkets status og vedkommendes etniske bakgrunn.
– Grunnen til at Norge mangler minimumstandarder er at myndighetene ikke syns det er viktig. De som er mest sårbar i disse situasjoner er jo innvandrere som ikke snakker bra nok norsk, skriver Hilde Fiva.
En dommer sa til henne: – Det får være grenser for hvor mye ressurser vi skal bruke på å forsikre oss om at akkurat det samme blir sagt på begge språk. Jeg mener, det er jo ikke noe bevis for at det påvirker utfallet av saken.
– last ned oppgaven av Hilde Fiva: In Other Words. A Study of Interpreting in Oslo
– Intervju med Hilde Fiva om oppgaven i Klassekampen 13.6.06
Lenker oppdatert 28.3.2024