De deltar ikke på ungdomsklubben, er ikke med på klassefester og jentene skal helst ikke sminke seg. Fedre går ikke på bygdefesten og enkelte mødre bærer skaut. Alkohol er tabu, skilsmisse uaktuell. – De er helt greie folk, men jeg tviler på om jeg kan bli en venn med noen av dem, sier informanten til forskeren.
Han snakker ikke om konservative muslimer, men om nordnorske læstadianere. Læstadianisme er en protestantisk vekkelsesbevegelse i Nordskandinavia. På de årlige møtene samles – stort sett ignorert av mainstreammedia – opptil 100 000 troende. Læstadianere er en del av den lutherske kirken, men skiller seg ut ved å være ekstra konservative og bibeltro. Siden de anser Bibelen som eneste kilde til sannhet kan de betegnes som fundamentalister. Læstadianismen har mange likhetstrekk med bedehusmiljøene på Sør- og Vestlandet.
Men til tross for det store mangfoldet innen den norske kristendommen har ikke forskerne interessert seg like mye for kristendommen som for islam. Men det finnes en del forskning om læstadianismen. I hovedoppgaven Bedehuset i Skibotn,- harmonisk sameksistens eller ekskluderende maktfellesskap? fra juni 2006 viser religionsviteren Tina Cathrine Karlsen hvordan en kristen bevegelse kan skape en splittelse i ei bygd uten at andre religioner (og innvandrere) er innblandet.
“Enkel livsstil gir nærhet til Gud”
Innbyggerne i Skibotn i Nord-Troms respekterer hverandre, men læstadianere og ikke-læstadianere har ikke mye kontakt med hverandre. En lever i forskjellige verdener. Det skyldes læstadianernes livsstil. Læstadianere forfekter en enkel livsstil og tar avstand fra overdådig forbruk, jåleri, utskeielser og annet som tar oppmerksomheten bort fra Gud. En god læstadianer, skriver religionsviteren, viser troen ved sine handlinger, for eksempel gjennom å følge regler om å ikke dra på fest. Bruk av utfordrende klær som viser for mye hud, eller bruk av sminke og for mange smykker, bør unngås. Man skal dessuten ikke lese for mye “lettsindige” blader og bøker.
Religionsviteren skriver om en eldre dame som pleier å steke vafler når det kommer besøk. Men gjestene får ikke vaflene før de er blitt kalde. Hun forklarte det ut fra en læstadiansk tanke om at “det er ikke bra å nyte for mye”. Vafler var nesten for mye luksus i seg selv. Å spise de varme ble på en måte smør på flesk, mente den læstadianske kvinnen.
Avstand fra “Verdens folk”
Læstadianerne kaller ikke-læstadianerne for “Verdens folk”. Ordvalget signaliserer (moralsk) distansering: “Slik må vi ikke bli!” I talene på forsamlinger og stevner er forholdet til “Verdens folk” og deres syndige livsførsel, bortvendt fra Gud, ofte et tema. I forkynnelsen legges det stor vekt på forbudet mot utenomekteskapelig sex. Homoseksualitet er den “verste” synden og omtales med avsky av predikanter ifølge antropologen Øyvind Eggen som studerte miljøet på slutten av 90-tallet.
Heller ikke populært er dans og rockemusikk fordi rytmen “setter følelseslivet i sving og virker forførende” og er “erotisk eggende”. Skepsisen til organisert idrett skyldes vel også at aktiviteten er utpreget kroppslig, mener Eggen.
Kvinner er underordnet menn. En god kvinne er “en god husmor”. Kvinner har ikke lov til å forkynne eller være med i styret av bedehuset. Mannlige informanter og de fleste eldre kvinner sa til antropologen at likestilling er “naturstridig” og “mot Guds skaperordning”. Men kvinnene oppfatter seg ikke som annenrangs eller underlegen, understreker Lisa Vangen i et nytt forskningsarbeid: De ser seg selv som forskjellige fra menn, men som likeverdige.
Selv om læstadianismens stilling ikke er like sterk som for 30 år siden, så tiltrekker den seg stadig nye folk. Er læstadianismen et av de mange religions- og livsstilsalternativene? Bevegelsen er kanskje heller først og fremst familiebetinget. En blir født læstadianer. “Bedehuset er fylt til trengsel av mange hundre mennesker. Alle har det felles at de er født og vokst opp i familier som følger den læstadianske tradisjon”, skriver antropologen. “Det å få bli med på stevne for første gang var noe ”alle” læstadianske barn gledet seg til. På bedehuset treffer en familie og kjente, her møter man kanskje sin framtidige livsledsager, og her får de ikke minst føle et tett fellesskap med trosfrender”, påpeker også religionsviteren.
Læstadianismen har faktisk, ifølge Eggen, mange egenskaper som ofte regnes som typiske for etniske grupper: Tilhengerne deler de samme kulturelle verdiene, de ser seg selv som en egen kategori og er “i stor grad biologisk selvreproduserende på grunn av normative restriksjoner mot ekteskap med verdens folk”.
“Den mest fleretniske religiøse bevegelsen i nordisk historie”
Troen og fellesskapet gir trygghet. Men ikke bare det. I 160 år har den læstadianske troen også vært en drivkraft for religiøs, politisk og etnisk mobilisering. Etnisk? Jo. Eggen betegner læstadianismen ikke bare som “den største, sterkeste og mest seiglivede folkebevegelsen Nordkalotten har sett”, men også “den mest fleretniske religiøse bevegelsen i nordisk historie”.
Hvorfor? Bevegelsen ble startet på 1840-tallet av den nordsvenske predikanten og botanikeren Lars Levi Læstadius som et mottiltak til “moralsk forfall, drikkfeldighet og diskriminering”. Han vendte seg spesielt til de som sto lavest på den sosiale rangstigen – og det var den gang samer og kvener. Ved å opphøye fattigdom og slit til verdier i seg selv og til “Gud’s vilje”, klarte læstadianismen å gi de fattige et positivt selvbilde. Samer og kvener kunne samtidig fordømme det norske samfunnet, som higer etter materielle goder og blir blinde fra Gud, forkynnelsen og frelsen, skriver religionsviteren Tina Cathrine Karlsen.
Tidene er annerledes nå og bevegelsen er “mer pietistisk enn samisk”. Folk er ikke lenger fattige. Men fortsatt forfektes de samme idealene. En søker mot det gamle, er skeptisk mot det nye. Som andre fundamentalistiske bevegelser er læstadianismen en reaksjon på modernisering (og dermed paradoksalt nok et moderne fenomen). “Predikantens eneste oppgave er å formane menigheten til å holde fast ved den gamle, gode kristendom, den rette lære som ikke trenger modernisering”, skriver antropologen.
Nye tider
Likevel: Tradisjoner tilpasser seg til nye tider, påpeker forskerne. Påbudet for kvinner om å bære hodeplagg (skaut) i offentlige sammenhenger blir bare fulgt ved spesielle anledninger. Nå er det ok for jenter å ha langt hår og de fleste familier har TV – tidligere sett på som djevelens verk – i stua. Færre og færre er skeptisk til at ungdommen tar høyere utdanning fordi en da ville bli i for stor grad påvirket av “verden” og dens verdier.
– Egentlig er vi ikke er så veldig ulik andre ungdommer. Om vinteren er vi på fjellet med scooter og om sommeren er vi på ferie akkurat som andre folk. En nykter tilværelse er ikke ensbetydende med å legge seg klokka ni om kvelden heller, understreker læstadianerjentene Magda Helen Nilsen, Sissel Arnesen og Linn Monica Thomassen i et intervju med Altaposten.
Publisert i Utrop nr 17 / 2006 (23.10.06)
Lenker sist oppdatert 23.2.2023
Lesestoff
- Tina Cathrine Karlsen: Bedehuset i Skibotn,- harmonisk sameksistens eller ekskluderende maktfellesskap?
Last ned hele oppgaven fra UiTøs digitale arkiv! (linken er oppdatert) - Øyvind Eggen: Troens Bekjennere: Kontinuitet og endring i en læstadiansk menighet
Hele oppgaven er lagt ut på anthrobase.com - Læstadianismen: fremvekst og utbredelse
Grunding innføring av religionsviter Roald E. Kristiansen - Den læstadianske bevegelsen i Nord-Troms Utmerket ressurs med mange artikler av Nord-Troms Museum
- Læstadianismen – en tro på vandring
Utmerket nettsted av Kulturnett Troms, imidlertid slettet, lenken fører til en kopi i nettarkivet - Hjemmedåp og juletrær i Manndalen
I Manndalen i Nord-Troms står læstadianismen sterkt. Hvordan preger dette de i lokalbefolkningen som ikke tilhører den religiøse bevegelsen? Hvorfor praktiseres hjemmedåp fortsatt, mens juletrær – som før ble avvist – er på vei inn i alle stuer? Lisa Vangen har gjort feltarbeid og intervjuer i bygda (kilden, 16.12.05) - Læstadianismen – ikke spesielt samisk
Læstadianismen er først og fremst del av et globalt fenomen. Ideologien, teologien og praksisen er påfallende lik hundrevis av lignende kristne vekkelser som oppsto omtrent på omtrent samme tid over det meste av verden (Øyvind Eggen i Nordlys 26.1.08) - Ung, gift og lykkelig
Ingen må tro at vi er tvungen til å gifte oss og få barn i ung alder. Ordene kommer fra læstadianerjentene Magda Helen Nilsen, Sissel Arnesen og Linn Monica Thomassen. Altaposten har vært på formiddagsbesøk hos Magda Helen Nilsen (før Arnesen) for å få bekreftet og kanskje avkreftet noen myter om læstadianerjentene (Altaposten, 30.10.04) - Maler sin tøffe barndom
En brutal oppvekst i et læstadiansk hjem har preget kunsten til Odd Sivertsen, som stiller ut sine malerier i Galleri Festiviteten på Eidsvoll. – Vi tok ikke sjansen på å ha bilder på veggen. Det kunne jo være synd, sier han (VG, 8.10.04) - – Læstadiansk drapsmannen med voldsomt sinne
Omtrent samtidig som det læstadianske kjæresteparet fikk en sønn utenfor ekteskap 23. mars i fjor, gikk kjæresteforholdet i oppløsning. 37-åringen kunne ikke forsone seg med å leve i synd. Dagen han drepte Eva Olsen hadde han bestemt seg for å ta sønnen med på møte i den læstadianske forsamlingen (NRK, 11.10.06) - – Ikke livsfjerne – men aktive og respekterte
– Jeg blir ofte provosert når det sies at bedehusfolket er livsfjerne, og har meldt seg ut av denne verden og ikke tar ansvar i samfunnet. Dette har vært mennesker som er aktive i lokalsamfunnet, og de er blitt respektert og sett opp til. Det er sosiolog Olaf Aagedal som sin doktorgrad på avhandlingen «Bedehusfolket. Ein studie av bedehuskulturen i tre bygder på 1980- og 1990-talet» (Dagen, 18.04.05)