Publisert i Utrop
Stadig vekk hører vi hvor viktig det er at innvandrerbarn går i barnehagen for “å bli integrert”. Men nå har to danske forskere funnet ut at barnehagene kan gjøre mer skade enn gavn. Allerede i førskoleinstitusjoner opplever barn å bli ekskludert. Slik tidlig ekskludering kan ha alvorlige følger.
Dette er er et av resultatene av forskningsprosjektet “Tosprogede børn i danske børnehaver” som nettopp er blitt avsluttet. I tre år studerte antropologene Eva Gulløv og Helle Bundgaard to barnehager der en tredjedel av barna hadde etnisk minoritetsbakgrunn.
|
– Det virker ikke nødvendigvis integrerende å la barn gå tidlig til barnehagen. Integrering kommer ikke av seg selv. Det er ikke nok å synge barnesanger sammen og klippe julehjerter. Hvis det ikke blir gjort ordentlig, risikerer en bare å flytte noen problemer lenger ned aldersmessig og gjøre dem enda verre. Hvis du allerede de første år av ditt liv blir vant til å bli ekskludert, kommer det kanskje en voldsommere reaksjon i skolen enn den ellers ville ha kommet”, sier Eva Gulløv i et intervju med fagbladet Børn og Unge.
Manglende språkkunnskaper fører til selvekskludering
Hva er det så som går galt i barnehagen? Hvorfor føler barn at de blir ekskludert? Er ikke det rart siden vi vet at småbarn – i motsetning til eldre barn og voksne – ikke tillegger hudfargen eller utseende noen spesiell betydning når de omgås med andre?
En viktig årsak er språket. Antropologene la merke til at mange innvandrerbarn klynget seg sammen. Det å være minoritetsspråklig var grunn nok til å danne et separat fellesskap. Dette gjelder spesielt gutter: Jenter glir lettere inn blant danske fellesskap:
– Språket er veldig viktig. Barna bruker det til å forhandle med mens de leker. Hvis du ikke er språklig bra nok, er du dårlig til å forhandle. Konsekvensen er at de andre får de bedre rollene i rollespill som for eksempel far og mor. Derfor søker de mot barn som er på samme nivå. De leker ikke lenger med danske barn, forklarer antropologen.
Her kunne personalet prøvd å gjøre noe. Det kunne ha hjulpet innvandrerbarna til å uttrykke seg og utvide ordforrådet. Men de ansatte gjorde ingenting. De trodde at språkkunnskapene ville komme av seg selv. Dreier det seg om uvitenhet, naivitet? Eller er det et uttrykk på en ideologisk fundert benektelse av forskjeller? Pedagogene forventer at innvandrerbarn kommer til å klare seg på samme måte som de danske barna. De ansatte er opptatt av å behandle alle lik. Det er en viktig ideal for dem, fortalte de.
Velmenende men rasistisk?
Men på den annen side kunne antropolgene oppdage en åpenbar forskjellsbehandling av barna med minoritetsbakgrunn. Dette skyldes stereotype oppfatninger om “andre kulturer”. Selv de mest åpne, tolerante og velmenende pedagoger – og det overrasker kanskje – handler ut fra tvilsomme fordommer om innvandrerbarn som fører til ekskludering.
Et eksempel: En innvandrerjente kommer tilbake fra ferien og er stillere enn vanlig og virker trist, men sier ikke hva som feiler henne. Barnehagepersonalet spør ikke heller. De snakker derimot om at det er et problem at en ikke snakker om følelser i landet der familiens foreldre kommer fra. Men da en dansk jente har det omtrent like trist, så tar seg personalet av henne med engang.
Et annet eksempel: Gutten Ahmed slår andre barn. I barnehagen oppstår det rykter om at han blir slått hjemme “fordi det gjør man i Midtøsten”. Moren blir kalt inn til en samtale hvor dette blir nevnt. Moren blir rasende på grunn av mistilliten overfor henne. Hun tok personalets reaksjon som rasisme og tok gutten ut av barnehagen og sendte han på en arabisk friskole.
– Det skjedde flere ganger at personalet så det enkelte barn og familien når det var en dansker, mens det så hele kulturen når det gjaldt barn med minoritetsbakgrunn, forteller Eva Gulløv.
Dette høres kjent ut. Det minner på en velkjent kritikk av måten media skriver om innvandrere på: Når en innvandrer begår et drap, er det noe galt med “kulturen”, mens en leter etter individuelle psykiske forklaringer når gjerningsmannen var en nordmann.
Vi burde nevne at forskerne legger vekt på at resultatene ikke kan brukes til å si at barna skal bli hjemme isteden. Men det er viktig at tospråklige barn opplever at de blir inkludert og ikke ekskludert, mener det to.