skrevet for avisa Utrop, 30.7.04
Ingen kjendis åpner Riddu Riddu festivalen. Det er langt til nærmeste hotell: Alle må overnatte i telt. Bortsett fra produsenten får ingen av de rundt 60 hjelpere som jobber året rundt for festivalen og de andre 400 frivillige lønn. Likevel klarer bygda å skape et av de viktigste areane for verdens urfolk og huse mer enn 3000 tilreisende fra hele verden. Kanskje mer enn noe annet tiltak har festivalen bidratt at samer, inuitter, maoriene og andre urfolk kan være stolte av sin bakgrunn. Og uten velmenende taler om det flerkulturelle.
“Goaskinviellja, Goaskinviellja…” Det er fredag kveld, rundt midnatt. Mari Boine, “dronningen av Sapmi” (Sameland), entrer scenen og åpner knapt munnen. Rundt meg har de fleste allerede begynt å synge refrengen. Allsang på samisk under årets Riddu Riddu Festival i Kåfjord. Unge og godt voksne. Kledd i samiske drakter i blått, rødt, gult og hvitt.
De overnattet ikke i vanlige telt men i lavvoer med reinskinn inne, et bål i midten.
Og hele tida kunne en høre noen joike – noe som er blitt ganske trendy etterhvert. Jeg er overrasket: Det er ikke lenge siden samene i kyststrøkene skjulte og fornektet at de var samer.
|
|
|
Mari Boine – allsang på samisk
|
Når identitet blir et stigma
1971 publiserte den norske antropologen Harald Eidheim en etterhvert berømt artikkelsamling: “When ethnic identity becomes a social stigma.” Han forteller at den samiske identiteten i kyststrøkene bare ble vist “bak kjøkkendøra”. Når han snakket med samene, skrøt dem av hvor moderne de var, jo, skikkelige nordmenn var de! De elsket å snakke om moderne fiskeriteknikker og reisene i utlandet. Det tok en stund før de fortalte ham at de var “a kind of Lapp” (en slags same). De innrømmet at de helst skjuler den samiske identiteten. De skammer seg over å være same, over å bli sett på som mindreverdig og usivilisert. Dette stigma er noe som de ville spare ungene sine for. Det førte til at mange i Nordnorge vokste opp uten å vite at de hadde samisk bakgrunn.
På begynnelsen av 1990-tallet ble den samiske språkloven innført: Opplæring i samisk språk ble delvis obligatorisk. Kåfjord flyttet noen bokstaver framover i telefonkatalogen: På samisk heter Kåfjord nemlig Gaivuotna. Kommunen fikk også nye veiskilt med både det norske og samiske stedsnavnet på. Det ble mye bråk: Gamle sår ble revet opp. Befolkningen ble splittet og bildene med de sønderskutte samiske veiskilt i Kåfjord gikk gjennom media. – Det er skremmende å se hvor vidt fornorskningsprosessen har kommet at en ikke tør være stolt av bakgrunnen sin og språket sitt, sa Kåfjords ordfører Åge Pedersen til avisa Nordlys den gang (13.3.1995).
Riddu Riddu – en liten storm ved kysten
Samtidig dannet det seg en samisk ungdomsforening som ville gjøre ungdom bevisst på og stolt over sin samiske bakgrunn, revitalisere sjøsamisk kultur og identitet, samt være nyskapende. Festivalen Riddu Riddu – som betyr liten storm ved kysten – ble født. I år fant festivalen sted for 14.gang. Etter mange år med få ressurser men desto større dugnadsånd klarte Riddu-gjengen å skape større forståelse og repekt for det samiske.
|
|
|
|
– Ved å vise fram fargene i oss, åpner Riddu Riddu også øynene blant ikke-samer, sier den verdenskjente samiske artisten Mari Boine. Hans Kristian Amundsen, sjefredaktør i Nordnorges største avis Nordlys, er spesielt rørt over at det er blitt naturlig for ungdommen å framstå som same. – Med utgangspunkt i den sjøsamiske kulturen har man hevet perspektivet og tatt oppgjør med både egne og andre fordommer, sier han. I fjorårets leder skrev han: Hvis Norge hadde en oppegående kulturminister, hadde hun besøkt Riddu Riddu. I år gjentok han oppfordringa.
– Det er ungdommer som har startet dette, forklarer festivalleder Lene Hansen (33) til Utrop. Ungdommer er bedre trendsettere enn politikere. Nå klarer en ikke å sy så mange samekofter som det blir bestilt. Vi har klart å forsone oss med historia.
Internasjonalt perspektiv
Viktig for festivalens suksess er det internasjonale perspektivet. Etter hvert har det dannet seg et stort nettverk mellom samer, inuitter på Grønland og Kanada, maoriene i New Zealand, sanfolket i Botswana og andre urfolk. En lager ikke bare musikk sammen (som for eksempel samiske Johan Sara med maori-gruppa Wai). En støtter også hverandre i kampen om politiske rettigheter.
|
|
|
Maori-bandet Wai fra New Zealand sammen med Johan Sara jr fra Sapmi
|
For artistene betyr anerkjennelsen i andre land mye. En har lidd samme skjebne i møtet med majoritetssamfunnet, spesielt når det gjelder undertrykkelsen av ens språk og kultur.
De to sangerne i maori-bandet Wai var tydelig rørt, da de sa under konserten: “Det er en ære å spille for så mange samer og synge på vårt eget språk. Det er et stort privileg!” Stor applaus. “Det er det som er så bra med å reise verden rundt: Vi blir alle søstre og brødre.”
– Vi har tapt mye, sier Lene Hansen til Utrop. – Her på Riddu Riddu har vi en arena hvor vi kan vise fram våre nasjonale symboler og la oss inspirere av andre.
Populær og dristig strupesang
Den tradisjonelle strupesangen blant inuittene var i ferd med å dø ut på 50-tallet. Nå er den blitt like populær i Kanada som joiken blant samene – joiking har vært forbudt helt fram til 60-tallet. Strupesangen er veldig populær blant festivalpublikummet. En viktig lærdom for noen var at urfolksmusikk ikke bare er for spesielt interesserte.
Strupesang høres kanskje sært ut hjemme i CD-spilleren, men opplever en den live på scenen trenger en ikke være en innbitt tilhenger av “etnisk musikk” for å kunne like den. Blant inuittene er det vanligvis to jenter som strupesynger samtidig. De holder om hverandre og ser hverandre i øyne, mens de imiterer naturlyder. – Strupesang har ofte et element av konkurranse i seg. Den som ler først, har tapt, forklarte Maaki Putulik og Laina Grey i en pustepause på scenen. Og latter ble det nok av – både på scenen og blant publikum!
|
|
Sanfolket – dansere fra Botswana
|
På årets festival fikk vi også oppleve strupesangen fra Sibir. Spesielt oppfinnsom var gruppa Olchey fra Tuva. De hadde med seg en DJ som akkompagnerte strupesangen med elektroniske klubbrytmer. Det ble en helt enestående miks med hitpotensiale, som en kunne danse til og drømme seg vekk med.
På samme måte som samene har fornyet joiken med elementer fra jazz, rock og “verdensmusikk”, har også strupesangen blitt beriket med nye impulser. Spesielt dristig var samarbeidsprosjektet mellom Oslo-bandet Origami Arktika og den kontroversielle strupesangeren Tanya Taraq Gillis fra Kanada. Her ble tradisjonell norsk folkemusikk blandet med uvanlig strupesang som består av de rareste rytmiske lydene. Stemningen ble toppet da de inviterte danserne fra Naro Giraff Group fra Botswana (av en eller annen grunn ofte bare kalt “sanfolket”) på scenen.
Dugnadsånden: Større enn oss selv
Som tilreisende undres en over hvordan det er mulig for ei lita bygd som Manndalen å få til noe så stort. I tillegg til konsertene kan en faktisk besøke en filmfestival – den varte i hele fem dager fra kl 11 til kl 18. Dessuten fins det en barnefestival, kunstutstillinger, kurser og seminarer. På en mirakuløs måte klarte kokken Tommy Eriksen å lage nok mat til oss alle og ivareta lokale matradisjoner samtidig (finnebiff, bacalao, sei og bidos (reinsdyrsuppe)) og festivalen kunne innfri alle krav for å få tildelt sertifikatet miljøfyrtårn.
 |
|
Det er langt til nærmeste hotell. På leiren er det fest døgnet rundt
|
Det er rørende å se bygdefolkets entusiasme i filmen “Større enn oss selv” som sosialantropologen og tidligere festivalleder Anita Lervoll fra Universitetet i Tromsø har laga. Nesten hele bygda er i sving, både samer og ikke-samer. De fastboende flytter ut av hytter og hus for å gi husrom til gjestene fra den store verden. De forvandler enger og sletter til store campingplasser, lager vannledninger, veier, gjerder, samler søpla etter festivalens slutt og sørger til å med for at festivaldeltakerne kommer seg tilbake til Tromsø.
Riddu Riddu er en viktig sosial institusjon: Mye folk samles, også de som har flyttet utenfor kommunens grenser kommer tilbake for å hjelpe til. For mange er det sosiale faktisk viktigere enn selve musikken. På leirplassen oppholder det seg ofte mer folk enn foran scenen. Noen har til og med tatt med seg en egen sofa (som de får lagre i et skur på festivalområdet til neste gang). På leirplassen – av en eldre dame kalt for “syndens pol” – fins det et eget program med gitarsang, lassokasting, joiking og mye øldrikking selvfølgelig.
Inn i statsbudsjettet?
Men festivalledelsen frykter at grensen er nådd for mange frivillige. – Vi sliter mye, sier Lene Hansen. Målet fra festivalledelsen og Kåfjord kommune er å få faste bevilgninger over statsbudsjettet. De får støtte fra avisa Nordlys: “Med en stab på kun en og en halv stilling, og ut fra en bygd på 800 mennesker, har Riddu-folkene egentlig utrettet et lite mirakel. Nå fortjener de hjelp fra oss andre.”
På spørsmålet fra Utrop om festivalens ånd kan bevares når det blir mer profesjonelt gjennom mer penger fra staten, svarer Lene Hansen:
– Det er frivilligheten som skaper ånden og slik vil det også bli framover. Vi trenger en bedre administrasjon og må skape en større forutsigbarhet.
SE OGSÅ:
Globalisert folkemusikk – om Folkemusikkfestivalen i Førde
(egen tekst, 24.8.05)LES MER:
Riddu-Riddu – hjemmeside
(artikler og bilder)Riddu Riddu Fotoalbum av Siri Johnsen, Senter for samiske studier
Kom, Valgerd!
Ønsket fra festivalen og Kåfjord kommune om at Riddu Riddu må anerkjennes av nasjonale politiske myndigheter både rett og rimelig.Vi stiller oss bak kravet om at Riddu Riddu må bli Norges femte knutepunktfestival (Nordlys, 19.7.04)Riddu er en folkefest
Aldri før har Riddu Riddu trukket så mange mennesker til Manndalen. I løpet av tre dager besøkte omkring 3500 mennesker urfolksfestivalen (Nordlys, 19.7.04)Nunavik rocks Norway
Some Sámi now consider Riddu Riddu to have more political importance than Norway’s Sámi Parliament or the Nordic Sámi Council (Nunatsiaq News, Canada, 16.6.04)Riddu Riddu: Trendy å være sjøsame?
Før var det synd og skam å være sjøsame. Nå mener mange det er trendy. Det har ikke minst Lene Hansen og Riddu Riddu-festivalen sørget for. Den årlige, sjøsamiske kulturfestivalen startet som en grillfest med et par musikkinnslag. Nå er den blant landets viktigste kulturarrangementer (Dagbladet, 13.7.04)Samiske veivisere er utnevnt
Navnene på de tre veiviserne er Ellinor Marita Jåma, Grong, 24 år, Inga Mikkelsen, Drag, 18 år og Ánte Siri, Kautokeino, 20 år. Disse ble offentliggjort av statssekretær Anders J.H. Eira under Riddu Ri??u festivalen. Veiviserne skal reise rundt og formidle kunnskap om samiske forhold (Kommunal- og regionaldepartementet, 16.7.04)The Throat Singers of Tuva
Testing the limits of vocal ingenuity, throat-singers can create sounds unlike anything in ordinary speech and song–carrying two musical lines simultaneously, say, or harmonizing with a waterfall (Scientific American, 20.9.99)LINKER TIL NOEN AV MUSIKKGRUPPENE
Drum Drum fra Papua New Guinea
Now based in Darwin in the far north of Australia, Tau, Airi and the other members of Drum Drum are undoubtedly one of the most innovative contemporary groups in the South Pacific featuring dancers and classically trained musicians from PNG, Fiji and AustraliaWai fra New Zealand (BBC)
The music of Wai combines traditional Maori song forms from before and after the first influence of Pakeha (non-Maori) music with contemporary pop styles like hip hop, reggae, funk and R&B. It’s also one of the first ever internationally released albums sung entirely in Maori.Taima, Inuit-band fra Canada
“Taima” means “Enough! It’s over. Let’s move on…” TAIMA carries the idea of renewed and better relationships between “Whites” and Inuit people. The duo says “taima” to the time when Inuit felt victimized and repressedVajas (Tromsø)
(Vajas (Ekko) er energien fra møtet mellom tre arktiske stemmer: De samiske joikene til Ánde Somby, fiolin- og sangstemmen til Kristin Mellem, og de sfæriske lydreisene som Nils Johansen gir oss)RIDDU RIDDU 2005
Den 14. Riddu Riddu-festivalen: “The best Riddu Riddu ever”
(riddu.com, 17.7.05)“Regn med Riddu Riddu
Med sine 3000 besøkende fra inn og utland er kanskje ikke Riddu Riddu-festivalen i Kåfjord Norges største kulturfestival. Men den er en av de viktigste (Troms Folkeblad, 18.7.05)Fargerik feiring
(Nordlys, 18.7.05)