Opprinnelig publisert på culcom.uio.no, 20.4.2011
Flere og flere mennesker lever et transnasjonalt liv. Likevel forfekter lovgivningen idealet om den homogene nasjonalstaten. En tverrfaglig antologi viser hvordan migranter, nettbrukere, advokatselskaper og barnløse par tar retten i egne hender.
Illham bor i Syria. Hun er mor til sju barn. Fem av dem bor i utlandet. Via barna og barnebarna har hun forbindelser til sju forskjellige land i tillegg til Syria: Frankrike, Kuwait, Sverige, Canada, Kuwait, Finland, Libanon og Egypt.
Slike geografisk spredte familier er langt fra uvanlige. Deres livsstil kommer ikke sjelden i konflikt med rettssystemer som er lite tilrettelagt for et mobilt liv, påpeker sosialantropolog Annika Rabo i det første kapittelet til boka “From Transnational Relations to Transnational Laws. Northern European Laws at the Crossroads.”
I denne ferske antologien presenterer geografer, sosiologer, medievitere, sosialantropologer, kjønnsforskere, religionsvitere og jurister fra flere land ny forskning om forholdet mellom globalisering og rett. Et sentralt spørsmål er: Hvordan kan man utvikle en lovgivning som er rettferdig og samtidig tar innover seg heterogenitet og mobilitet?
– Det nasjonale lovverket passer ikke alltid så godt for mennesker som inngår i transnasjonale relasjoner. Det er viktig å forstå de komplekse rettslige situasjonene som folk kommer oppi, sier Culcom-forsker Anne Hellum, som har redigert boka sammen med Shaheen Sardar Ali og Anne Griffiths.
Lovgivning skaper ulikhet
Statsborgerskapslovgivningen for eksempel tar lite hensyn til at folk flytter på seg og drister seg til å gifte seg med mennesker fra andre land. Dette fikk Illhams sønn Samir, som i Sverige giftet seg med en svensk kvinne, merke. Barna kan ikke bli svenske statsborgere fordi de etter syrisk rett arver farens statsborgerskap. En syrisk kvinne som i Syria gifter seg med en svensk mann, vil få svenske barn. I begge tilfeller produserer lovgivningen utlendinger med færre rettigheter enn den nasjonale majoritetsbefolkningen.
Et annet vanskelig område er ekteskapsinngåelse og skilsmisse. Å holde kontakt og besøke hverandre er ikke blitt lettere etter at Syria opphevet en del utreiserestriksjoner på slutten av 80-tallet. De største restriksjonene, understreker Rabo, står nemlig ikke Syria for, men EU. Mens EU-landene oppmuntrer til migrasjon innenfor EU, prøver de å hindre at folk fra utenfor EU slipper inn.
Skaper sine egne normer
Men mennesker er ikke passive ofre for statenes lovgivning. De er kreative og finner måter å realisere livsprosjektene sine på. I skyggen av parlamentene og domstolene skaper de sine egne normer. For å slippe unna den syriske statens kontroll holder Samir for eksempel – som mange andre syrere i samme situasjon – barna sine i Frankrike hemmelige overfor syriske myndigheter.
Et annet eksempel er barnløse par i Norge som drar til utlandet for å “få barn”. Teknologien gir oss mange muligheter til å stifte familie på, men den norske bioteknologiloven – en av de strengeste i Europa – forbyr mange av dem, blant annet eggdonasjon og “surrogat”.
Men, som Marit Melhuus skriver i artikkelen sin, de som vil ha barn, skaffer seg barn uansett hva norsk lovgivning sier. De benytter seg av tilbud som eksisterer i land som har en mer liberal lovgivning enn Norge. Det har faktisk utviklet seg en “fertilitetsturisme”. Hun siterer homofile Odd Jenvin, som sammen med sin partner dro til USA for å få barn via surrogat. “Mange politikere og eksperter er ikke vant til denne måten å få barn på. Men når noe er uvanlig betyr det ikke at det er galt.”
– Norsk rett operer ikke i et vakuum men i samspill med et mangfold av internasjonale, nasjonale og lokale normer som ofte har stor betydning for hvordan folk velger å innrette sine liv, kommenterer Anne Hellum.
Livsnødvendige pengeoverføringer
Et tredje eksempel er pengeoverføringer.
Myndighetene i mange land har spesielt etter 9/11 kriminalisert visse former for transnasjonalitet. Dette gjelder ikke bare migrasjon.
Som Sarvendra Tharmalingam, Mohamed Husein Gaas og Thomas Hylland Eriksen viser i boka, har flere land – spesielt Norge – kriminalisert hawala, et flere hundre år gammelt alternativt banksystem som gjør det mulig å overføre penger til områder uten fungerende bankvesen som Somalia. Styresmaktene i Norge hevder Al-Qaida blir finansiert via slike kanaler. Dette til tross for at det etter hvert er påvist at 9/11-angrepene stort sett ble finansiert via formelle institusjoner og ikke via hawala. Etter norsk rett, som er den strengeste i verden, må hawala-selskaper ha en start kapital på 1 million euro. Ingen av hawala-selskapene som eksisterer i Norge kan oppfylle dette kravet
Selv om hawala i praksis er i praksis er forbudt i Norge, fortsetter ordningen å fungere på uformell basis. Det finnes ingen andre måter å sende penger til Somalia på. Somalias økonomi så vel som familier og enkeltindivider er avhengige av overføringene via hawala. De er av større betydning enn handel og bistand til sammen og bidrar til at millioner av mennesker klarer å overleve, understreker de tre forskerne.
“Living law”
Et sentralt poeng i boka er at rettslige normer ikke bare skapes i de formelle institusjonene som jurister og statsvitere pleier å undersøke. Rett skapes og utfordres av folk flest i hverdagen, av transnasjonale familier like mye som av multinasjonale selskaper og deres advokatselskaper. Rett skapes også når lokalsamfunn slår ring om papirløse migranter som trues med utvisning, når muslimske lærde via internett-fatwaer gir råd om rett og galt og når nettbrukere skaper en ny kultur basert på deling som utfordrer opphavsretten.
Den østerrikske juristen Eugene Ehrlich (1862-1922) snakker derfor om “living law”: Retten er ikke noe statisk, skrevet på papir. Nei, retten lever og utvikler seg utenfor de formelle juridiske institusjonen. Noen ganger blir praksiser som betegnes som ”living-law”- så sterke at rettssystemet blir nødt til å ta hensyn til dem, understreker Anne Hellum. Dette har vært tilfelle når domstoler og Storting gradvis har gitt samboere, uansett seksuell legning, samme rettigheter som heterofile ektepar.
– Kunnskap om allmenne rettsoppfatninger og lokale praksiser er viktige for å forstå rettens utvikling. Folks rettsoppfatninger – som vi ser i støtteaksjonene for papirløse flyktninger – er nærmere et kosmopolitisk ideal om menneskerettighetene enn den nasjonale lovgivningen.
Mer enn FN-konvensjoner og EU-direktiver
Men denne siden av rettens utvikling er blitt viet altfor lite oppmerksomhet:
– I debattene om demokrati og globalisering dukker ofte FN-konvensjoner og EU-direktiver opp som trussel, utfordring eller forbilde. Men retten utvikler seg også nedenfra – med utgangspunkt i transnasjonale mellommenneskelige, kommunikative, religiøse og kommersielle relasjoner. Vi mangler systematisk kunnskap om rettens globalisering fra et slikt rettspluralistisk nedenfra perspektiv, sier hun.
Det er allikevel eksempler på at retten endrer seg i lys av folks komplekse livs- og rettsforhold:.
– Et eksempel på rettens sosiale porøsitet er praksisen i Klagenemnda for likestilling. Nemndas praksis i saker vedrørende bruk av hijab i arbeidslivet er faktisk unike i europeisk sammenheng. Nemnda har gitt kvinner medhold i saker der de har blitt sagt opp eller ikke fått jobb fordi de bruker hijab. Nemnda har slått fast at et hijabforbud på arbeidsplassen er brudd på både likestillingsloven og diskrimineringsloven.
– Avgjørelsene fastslår at retten til arbeid og utdanning skal være reell. For å oppnå dette anerkjenner nemnda at folk er forskjellige. Dette innebærer at kvinner ikke tvinges til å velge mellom sin identitet som muslimer og sin identitet som norske statsborgere. Slik nemnda ser det har de en rett til å være begge deler samtidig, avslutter Anne Hellum.
Mer informasjon om boka hos forlaget (Routledge)