Arbeiderbevegelsens langvarige kamp for demokrati i Egypt blir fortsatt ignorert i Vesten, påpeker egyptisk forsker.
Demonstrasjon på Tahrirplassen i Kairo. Foto: Lorenz Khazaleh (flickr)
“Hvor er mennene? Kvinnene er her.” Med disse ropene satte tusenvis av kvinnelige tekstilarbeidere 7.desember 2006 startskuddet for Egypts mest omfattende streike- og protestbølge på 50 år.
I dag protesterer egyptiske arbeidere igjen. Landet blir hjemsøkt av en omfattende streikebølge. Den egyptiske revolusjonen er ikke over. Selv mer enn et halvt år etter Mubaraks fall har ropene etter brød, frihet og sosial rettferdighet ikke mistet sin aktualitet.
Forrige fredag var flere byer vitne til en av de største masseprotestene på over en måned. Rundt 50 000 egyptere dro i stekende varme til Tahrirplassen i Cairo.
Det var ikke bare unge mennesker med Facebook- og Twitterkonto som kom, men også menn med grått hår og måne, middelaldrende kvinner i burka, og småbarnsforeldre med ungene på skulderen.
I flere uker hadde aktivister tidligere i sommer okkupert Tahrirplassen og forvandlet den fra et trafikkhelvete til en fredelig bilfri plass med politiske debatter, konserter, filmframvisninger, utdanningstilbud som “Tahrirbiblioteket” og en “Tahrirskole” for byens mange gatebarn.
Ingen Facebookrevolusjon
Denne aktivismen på Egypts gater er ikke noe som har oppstått blant middelklasse-ungdom på Facebook slik noen i Vesten fortsatt hevder. Mange forskere peker på at revolusjonen har en minst ti år lang forhistorie med protester.
En av disse forskerne er statsviteren Rabab El-Mahdi. I den nyeste utgaven av tidsskriftet Review of African Political Economy minner hun om den egyptiske arbeiderbevegelsens sentrale rolle i kampen for brød, frihet og rettferdighet.
El-Mahdi er en profilert forsker ved American University of Cairo (AUC) som for tiden underviser ved Yale. Hun har vært med på å organisere protestene som styrtet Mubarak 11.februar 2011. Ikke bare i egyptiske medier, men også i BBC og CNN er hun blitt en ettertraktet kommentator.
Blant Egypts mange protestbevegelser står arbeiderbevegelsen i en særstilling, viser hun i artikkelen. Få bevegelser har vært like effektive og har holdt på så lenge.
Arbeiderbevegelsen, som etter hvert også kontoransatte, lærere og farmasøyter sluttet seg til, klarte å mobilisere massene. Den utviklet innovative aksjonsformer som senere ble tatt i bruk under januarrevolusjonen der Mubarak ble styrtet. Organisasjonene deres har vært verksteder i basisdemokrati.
Frigjøringskamp
Arbeiderne har fra begynnelsen av ikke bare stilt økonomiske, men også politiske krav, understreker statsviteren.
Egypts første dokumenterte streik ble satt i gang av rullesigarett-arbeidere i 1899. Streiken varte i hele tre måneder og resulterte i dannelsen av Egypts første fagforening.
Innen 1940-tallet hadde Egypt en sterk uavhengig arbeiderbevegelse. Den spilte en viktig rolle i Egypts frigjøringskamp. Mellom 1946 og 1951 gjennomførte arbeiderne mange aksjoner mot britisk dominans i Egypt.
Det er imidlertid viktig å påpeke at arbeiderbevegelsen i Egypt ikke har vært knyttet til fagforeningene som i Norge.
Fagbevegelsens seiersgang fikk nemlig en brå stopp etter statskuppet i 1952. Uavhengig organisering ble under Nasser-regimet (1952–1970) forbudt. Staten dannet egne fagforeningskomiteer og gikk fra å være arbeidernes talerør til å være statens forlengede arm.
Slik har det vært fram til inntil nylig.
Unik sosial bevegelse
Men arbeiderne lot seg ikke avskrekke av Mubarak-regimets repressive politikk. Spesielt i løpet av 1990-tallet ble de mer og mer aktive.
Det store vendepunktet skjedde 7.desember 2006. Streikene i landets største tekstilbabrikk i El-Mahalla markerte ifølge El-Mahdi “starten på noe helt nytt”. Etter en uke med småprotester la 24 000 arbeidere – flertallet var kvinner – ned arbeidet sitt. 10 000 arbeidere okkuperte fabrikken døgnet rundt i tre dager.
Landets største industristreik på 60 år utløste en protestbølge uten like.
Tusenvis av arbeidere fra andre bransjer sluttet seg til, ikke bare arbeidere “på gulvet”, men også kontoransatte i Posten eller skatteinnkrevingskontoret. En unik sosial bevegelse begynte å etablerte seg. Mellom 2006 og 2009 har mer enn 1.7 millioner arbeidere tatt del i protestaksjoner.
Bedre arbeidsbetingelser, innføring av en nasjonal minstelønn, avsettelse av korrupte bedriftsledere og retten til å danne uavhengige fagforeninger var noen av arbeidernes kampsaker.
Under protestaksjonene var det anti-Mubarak og anti-Verdensbanken slagord å høre. Mubaraks avtale med Verdensbanken om “strukturtilpasninger” i 1991 førte til kutt i sosiale tjenester, høyere matpriser og økende arbeidsledighet.
Bevegelsen var ikke uten suksess. Arbeiderne fikk i flere tilfeller det de krevde.
En av de store seierne kjempet skatteinnkreverne fram. Etter å ha campet i telt foran Finansministeriet i ti dager fikk de gjennomslag for retten til å danne landets første uavhengige fagforening på mer enn 50 år.
Fra streik til revolusjon
Arbeidernes aksjoner ble ofte møtt med voldelig motstand fra regimet.
Da Mahalla-arbeiderne den 6.april 2008 organiserte masseprotester i hele landet mot stigende matpriser og for innføringen av en nasjonal minstelønn, svarte Mubarak-regimet med tåregass og massearrestasjoner.
Denne streiken førte til dannelsen av ungdomsbevegelsen som ble den drivende kraften bak januarrevolusjonen. Inspirert av massestreiken kalte de seg The April 6 Youth Movement.
Ikke bare Rabab El-Mahdi, men også forskere som Philip Rizk understreker arbeiderbevegelsens sentrale rolle for den egyptiske revolusjonen. Doktorgradsstipendiaten ved American University in Cairo (AUC) holder på med et dokumentasjonsprosjekt om den egyptiske arbeiderbevegelsen.
I en kronikk i Al-Masry Al-Youm framhever han at folk flest etter Mahallastreikene mistet frykten til å gå på gata og protestere. Denne mobiliseringen har vært viktigere enn både Facebook og hendelsene i Tunisia, sa historieprofessor Joel Beinin ved Stanford University i et intervju med Washington Times.
Hossam el-Hamalawy, Egypts med kjente blogger og aktivist, er enig. Han framhever også arbeidernes rolle under og etter januarrevolusjonen:
– Alle samfunnslag deltok i revolusjonen. Men det var først da arbeidere startet en massestreik for tre dager siden at regimet begynte å kollapse, skriver han. Og når aktivister fra den øvre middelklassen mente “jobben var gjort” da Mubarak var gått av, fortsatte arbeiderne å aksjonere, legger han til.
Ignorert av forskere
Likevel har arbeidernes kamp for rettferdighet fått lite oppmerksomhet i vestlige mainstream-medier. De foretrekker å skrive om Facebookrevolusjonen.
Men heller ikke forskerne har tatt arbeiderprotestene på alvor, kritiserer El-Mahdi.
“Å studere arbeid og klasse er å gå tilbake til en lang, men glemt tradisjon i samfunnsvitenskapen”, skriver hun.
Spesielt studier om demokratisering i autoritære stater har fokusert altfor mye på elitene som endringsagenter. I teoriene spiller etablerte politiske institusjoner en altfor stor rolle, påpeker hun.
– Når så mange akademikere har vært overrasket over januarrevolusjonen, så skyldtes det nettopp deres manglende interessere for det som skjedde på gata, sa hun på en internasjonal konferanse ved AUC i juni.
I dag ventes det igjen titusener på Tahrirplassen. Kanskje vil Egypt oppleve en fredag uten fredagsbønn. I tillegg til tusenvis av fabrikkarbeidere, ingeniører, leger, AUC-studenter og arbeidere, professorer og lærere har nå også imamene sluttet seg til streikbevegelsen.
Referanse:
Rabab El-Mahdi (2011): Labour protests in Egypt: causes and meanings, Review of African Political Economy, 38:129, 387–402
En tidligere versjon som kan lastes ned gratis: Rabab El-Mahdi: Labor as a Pro-democracy Actor in Egypt and Brazil
Denne teksten ble opprinnelig publisert på forskning.no 16.11.2011
LENKER SIST OPPDATERT: 20.8.2021