Noen filmer er det lite å skrive hjem om. Andre filmer gjør deg sint og du undres: Hva får soldater til å slippe en bombe over en fullsatt barneskole?
Hvorfor kan mennesker være så onde? Hvorfor bruker Norge langt mer penger på krigsføring enn på fredsbygging? Hvorfor forherliger norske journalister krig ved å framstille soldater som helter? Hvorfor er det så få militærnektere i Norge? Er det en kontinuitet fra UDI-saksbehandleren som kaster ut afghanere til soldater som dreper skolebarn (de gjør liksom bare jobben sin) ?
Påstanden «Politikk er best på kino» har jeg hørt flere ganger i det siste. Det ligger noe i det: I disse tider der NRK med hensyn til følelsene til konserndirektører nekter å viser bilder fra norske storkonserners tvilsomme virksomhet i fjerne land, har kinoene fått en ny rolle. Dette ble ikke minst tydelig under festivalen Film fra Sør.
“Alle filmer som viser dagens mennesker i en gitt situasjon er politisk”, sa den iranske filmskaperen Abbas Kiarostami til Klassekampen. I så forstand framsto The White Silk Dress for meg som en av de mest overbevisende anti-krigsfilmene. For på hvilken annen måte skal en oppfatte en film hvor en meningsløs krig ødelegger (bokstavlig talt) livene til en familie vi har fulgt gjennom to intensive timer (eller ca 15 film-år) ? En familie hvor mor og far risikerer både liv og verdighet i sine forsøk på å brødfrø sine fire døtre og på å skaffe penger til en hvit silkekjole slik at de kan gå til skole? (Pengene rakk likevel bare for en eneste skoleuniform, så barna må bytte på å gå på skole).
Spåmannens ord slår til: Det blir (enda) et dårlig år og farens ønsker blir ikke oppfylt. Filmen ender på den verst tenkelige måten, og vi blir vitne til et sjeldent øyeblikk på norske kinoer: Beseiret av filmens kraft, blir de alltid så stressete hovedstadsbeboerne sittende når rulleteksten begynner å bre seg over lerretet.
– Saken er at dette skjer idag også, sa en venn til meg på vei ut av kinoen. Filmen skildret Vietnam på 50- og 60-tallet. Men et liv i krig og fattigdom er også idag langt vanligere enn et liv med laptop og brødrister. Det er viktig å bli minnet på det, men enda viktigere er det kanskje at slike filmer kan gjøre en så sint at kan resultere i handling: Hvorfor gjøres det ikke mer for å forhindre slike tragedier? Hvorfor anses idag, i 2006, fortsatt krig – den mest primitive menneskelige handlingen – som legitimt middel til å løse konflikter? Har ikke mennesket evnen til å lære av historien? Hvorfor er det ikke heller et obligatorisk år på enn fredsskole enn i militærets krigsskole? Burde det ikke finnes flere freds- enn krigsspill og flere freds- enn krigsakademier?
Og kanskje trengs det også et oppgjør med våre forestillinger om menn og maskulinitet. For ikke før menn innser at fred er kulere enn krig og før heltesoldatene forsvinner fra mannebladenes forsidene vil en slutte å slippe bomber over en fullsatt barneskole.
Skrevet for avisen Utrop Nr 17/2006 (23.10.06). Bildet er et pressebilde fra Film fra Sør og fra filmen “The White Silk Dress”..
SE OGSÅ:
- Mer politikk i norske dokumentarer
Norske dokumentarer handlet tidligere om enkeltskjebner, men nå er politikk det som interesserer filmskaperne (NRK, 3.2.06)- NRK stanser “Et lite stykke Norge”
Dokumentaren ble presentert som en “avslørende film om den norske dobbeltmoralen, den norske våpenindustrien og det norske bidraget til krigen i Irak” da den hadde førpremiere tidligere denne måneden (RORG, 31.3.06)- China Blue
Utrolig bra film om 14årige jenter som arbeider på en jeansfabrikk i Kina: “Shot clandestinely in China, under difficult conditions, this is a deep-access account of what both China and the international retail companies don’t want us to see – how the clothes we buy are actually made.”- Om estetikk og etikk, film og politikk
Hvorfor er det slik at film så ofte både forfører, forvandler og forleder? Det har to forklaringer for min del (Knut Olav Åmås, Samtiden 2/05)- Problemet er ikke krigføringen – men svak fredsbygging
I Norge har vi mange krigs- og forsvarsskoler – og et utall årsverk er bundet opp i militær virksomhet. På freds- og konfliktmeklersiden er det derimot bare noen få og små institutter (Bergens Tidende 28.8.06)- Slutt for Fredsrådet
De ansatte i Norges Fredsråd mister jobben og kontoret stenges i oktober. Revidert nasjonalbudsjett opprettholder kraftige kutt i midlene til fredsorganisasjonene (Klassekampen, 14.5.05)- Bombene over Bagdad – og vårt medansvar
Fredsbevegelsens grunnleggende avmakt ligger i at det i alle land er så mye lettere å finne penger til krig enn til fred (Dag Seierstad, Ny Tid, 21.3.03)- Angrer ikke militærnekt
Trubaduren Fred Ove Reksten er Norges mest kjente militærnekter. – Jeg angrer ingenting, sier han i dag (Bergens Tidene, 3.9.06)- Skaper fred med nye tanker
Mange flyktningene som engasjerer seg i freds- og gjenoppbyggingsarbeid i hjemlandet sitt (egen tekst, 17.3.06)- Wikipedia on Pacifism
LENKER SIST OPPDATERT 6.12.2023