Hørt om Deaf Power bevegelsen? At mange døve foreldre ønsker seg døve barn? At døve definerer seg som kulturelt annerledes, som språklig minoritet? Døve i Norge har mye felles med innvandrere, urfolk, homofile og andre minoriteter. Døvenes situasjon kan også gi innsikt i reaksjonene etter publiseringen av Muhammed-karikaturene.
Er ikke døve funksjonshemmede? Folk som mangler en sentral evne til å klare seg i verden? Folk som derfor trenger medisinsk hjelp? Nei da, tvert imot. Flere selvbiografier og ny antropologisk forskning utfordrer gjengse oppfatninger. Mange døve er stolte av å være døv. De har et eget språk – tegnspråk – som flere og flere lingvister har begynt å studere. Kanskje får tegnspråk snart status som tredje offisielt språk i Norge? Mange døve framhever om at det eksisterer en egen døvekultur som er like mye verdt som andre kulturer.
– Hvorfor fikk jeg ikke lov til å være døv? Hvorfor må alle være like, mener for eksempel Asbjørn Midtskogen, en av de mange døve som antropologen Jan-Kåre Breivik forteller om i den nye boka “Deaf Identities In The Making: Local Lives, Transnational Connections”.
– Hvorfor fikse sunne døve barn med implantater? Vi trenger ikke noe sånt. Det vi trenger at flere hørende aksepterer oss som vi er og begynner å bruke nøkkelen til vår kultur – tegnspråket, sier Asbjørn som i en film som i 1998 ble vist på NRK..
Døve i samme båt som somaliere
Kampen som døvene fører minner om andre minoriteters kamp om anerkjennelse. Døve lider av samme type diskriminering som somaliere, homofile og samer i gamle dager. De fikk vite at de var dumme og underlegen. Mange døve led av et dårlig selvbilde på grunn av fordommene de møtte. Spesielt ille går det med døve barn med hørende foreldre.
– Foreldrene må ha skammet seg over meg. Når vi fikk besøk, sendte foreldrene meg ut på gata eller de gjemte meg i huset. De ga meg ofte sovepiller før vennene deres skulle komme”, forteller “Klara”.
– Det verste er når foreldre ikke aksepterer barnets døvhet og gjør alt slik at barnet blir “normalt”. Dette produserer psykiske smerter som ofte blir til sinnssykdommer som er vanskelige å bli kvitt, sier “Lisa”.
– Jeg var den neste døve personen i lokalmiljøet. Det som jeg fikk vite om døve var utelukkende negativt, sa “Hilde”. Først etter at hun fant et fellesskap av likesinnende i en døveforening begynte hun å akseptere sin døvhet og ble etterhvert stolt av det.
– Det føltes som om et nytt liv har begynt. Jeg satt pris på å være sammen med andre døve. Vi delte den samme identiteten, den samme kulturen, og sleit med de samme kommunikasjonsproblemene i samfunnet.
Transnasjonalt fellesskap
Fellesskapet blant døve kan være ganske sterkt. Blir ens identitet og verdighet truet, søker en seg gjerne sammen med “sine egne”. Det gjelder muslimer og homofile like mye som døve. For å skape trygghet og kjempe for sin sak, har de døve organisert seg – både på nasjonalt og internasjonalt nivå. Det fins utallige døveforeninger, internasjonale døvefestivaler og et eget universitet for døve I USA (Gallaudet University). I Norge spiller høyskolen for døve i Ål en sentral rolle. Internett binder døve sammen som aldri før.
Den kontakten med døve i fjerne land er lett takket være tegnspråket som ser ut til å være mye bedre egnet enn talespråkene. Det tar som regel bare noen uker før en kan kommunisere med døve fra andre land og innen noen måneder kan en være flytende på japansk tegnspråk!
– Det er som om vi er er en stor familie i hele verden, sa “Sally”.
De døves identitet har klart etniske trekk, mener Jan-Kåre Breivik. Men organisering på etnisk grunnlag medfører faren til ghettoisering. For å skape en vi-følelse må en definere seg i kontrast til andre. En overdriver avstanden til andre grupper og skyver variasjonen innenfor sin egen gruppe under teppet. Enkelte døve nekter å bruke stemmen overfor hørende. Døve som er blitt døve som voksne blir ikke regnet som “skikkelige døve” og blir ikke like lett del av fellesskapet som døve med to døve foreldre. På 1800-tallet fantes det en bevegelse for å opprette en egen døvestat der alt skjer på de døves premisser. Men denne planen ble fort begravet: For: Hva skulle en gjort med hørende barn og venner? Hva med stimulansen fra den hørende verden?
– Disse døveekstremister er skremmende. Deres budskap skiller seg ikke fra andre nasjonalister. Det er alltid oss mot dem, sier “Trygve”.
Men de mer ekstreme formene av Deaf Power ser til å være over nå ifølge antropologenes informanter. Ekstremismen var vel en historisk nødvendighet for å motarbeide undertrykkelsen, for å kjempe for retten til å være annerledes. Samme type ekstremisme finner vi også i kvinnebevegelsen og blant homo- og urfolksaktivister.
Døve i multikulturalisme-debatten?
Breiviks beskrivelse av døvemiljøet minner oss på skadene en påfører folk hvis en ikke aksepterer deres måte å leve på. Noen døve vurderte å ta livet av seg. Boka minner oss også på at det ikke er kun innvandrere som diskrimineres. Burde en ikke også inkludere døve, homofile og andre grupper når en diskuterer multikulturalisme? Burde en ikke slutte å se på hver type diskriminering isolert? Årsaken til at en blir mobbet og diskriminert for å være bonde, homofil, akademiker, somalier, same eller danseband-tilhenger er jo den samme: Den toneangivende majoriteten definerer en som unormal og avviker.
Så kanskje kan døvenes situasjon også gi oss en bedre forståelse av andre minoriteter som mulimenes situasjon under Karikatur-striden?
Publisert i Utrop
SE OGSÅ:
Utdrag av boka (antropologi.info, 2.4.2006)
– Døve er ikkje funksjonshemma – men ein språklig minoritet! (Svein Lund, Klassekampen 06.01.1995)
– Snakk om normalitetssentrisme! Ikke bare folk fra andre land, men også døve, blinde og folk i rullestol kan ha alternative forestillinger om det gode liv. (Culcom, UiO 28.02.2005)
LENKER SIST OPPDATERT: 13.11.2023